Hva mener PWYP Norge?

Norge bør ta steget fra USAS og EUs “minimumskrav” og ha en ambisjon om meningsfulle krav.

Hva mener PWYP Norge om land-for-land rapportering?

Det er prisverdig at Finansdepartementets arbeidsutvalg foreslår å inkludere investeringer, salgsinntekt, produksjon, kjøp av varer og tjenester samt antall ansatte i tillegg til rapportering av skatter slik foreslått i USA og EU. Dette viser at utvalget forstår hvor viktig det er å sette skatter inn i sin naturlige sammenheng. Det som imidlertid er uforståelig er at når man først foreslår å sette skattebetalingene inn i en kontekst, så velger utvalget å se bort fra den mest naturlige konteksten av alle: et selskaps regnskapstall.

Et selskaps regnskapstall inneholder investeringer, salgsinntekter, produksjon, kjøp av varer og tjenester og skatter, men dette er ikke det fullstendige regnskapet. Av en eller annen grunn har utvalget, når man var så nære å få en meningsfull kontekst, valgt å utelukke andre driftskostnader enn kjøp av varer og tjenester. Dermed blir det umulig å få kontroll over selskapenes situasjon i det enkelte land. For at skatter skal kunne settes inn i en meningsfull kontekst må rapporteringen i det enkelte regnskapsår inneholde, for hvert land,

• samtlige investeringer,
• samtlige salgsinntekter,
• fullstendig produksjon,
• samtlige kostnader (gjerne splittet i kjøp av varer og tjenester og andre driftskostnader)
• samtlige skatter eller betalinger til personer som representerer eller handler på vegne av myndigheter, samt
• antall ansatte.

I tillegg må inntekter og kostnader for derivater rapporteres separat for at man skal få en meningsfull sammenheng. Dette er imidlertid ikke noe problem hvis man bygger på regnskapet, hvor disse uansett må rapporteres separat.

Det er som et puslespill, tar man bort bare en enkelt brikke, så er ikke puslespillet fullstendig og konteksten er ikke meningsfull lenger.

Disse tallene må rapporteres for samtlige land, med ett unntak:

dersom det ikke er salgsinntekter i et land (inkludert gjennomstrømnings-salg enten denne er ført brutto eller netto), eller det ikke foreligger investeringer som kan lede til inntekter (investeringer i produksjon) OG det ikke foreligger skatter eller andre betalinger til myndigheter eller personer som representerer eller handler på vegne av myndigheter

så kan disse landene slås sammen til en enkelt enhet. Dette vil ivareta behovet for å ikke rapportere forretningssensitiv informasjon når selskaper er i ferd med å gå inn i nye land. Dette kommer ikke i konflikt med krav i USA og EU siden disse landene ikke ville blitt rapportert under disse reglene, da det i ovenstående tilfeller ikke foreligger skattebetalinger. Utover akkurat denne spesifikke situasjonen skal samtlige land rapporteres hver for seg og uten unntak.

Rapportering koblet til konsernregnskapet

Det andre kjernekravet for at rapporteringen skal være god, og samtidig billig å produsere, er at rapporteringen gjøres til en av notene til finansregnskapet i konsernet. PWYP Norge har i en 3-minutts briefing vist hvordan selv en mer detaljert rapportering kan ta relativt lite plass. Dette rapporteringsformatet inkluderer og tilfredsstiller rapportering etter ”Dodd-Frank” -loven i USA.

Hvorfor er det et kjernekrav for en god og billig rapportering at den kobles til konsoliderte finansregnskapet?

Dette er fordi:

• Det konsoliderte finansregnskapet er i de fleste konserner allerede bygd opp på den måten som man naturlig vil rapportere skatter og tilhørende opplysninger i en land-for-land rapportering (LLR).
• Dette betyr at selskapene ved utarbeidelse av konsernregnskapet, gjennom rapportering fra datterselskaper og i selve konsolideringen, har tilgang til alle de opplysninger som er nødvendig for å rapportere land-for-land.
• Gjennom kontroll av konsolideringen er tallene som skal rapporteres land-for-land allerede underlagt revisorkontroll, og det er ikke behov for å be om ytterligere revisjon av tallene dersom de legges inn som en del av noteopplysningene i konsernet.

Ethvert rapporteringskrav som ikke gjør disse opplysningene til endel av regnskapet vil som sagt automatisk medføre mindre tillit til rapporteringen eller høyere kostnader forbundet med rapporteringen:

• Dersom tallene som rapporteres ikke kan kobles til det offentliggjorte regnskapet så vil tilliten til tallene gå ned. Særlig dersom det viser seg at sammenstilling av separat rapporterte tall ikke stemmer overens med det konsoliderte finansregnskapet. Den høyeste tilliten oppnås derfor ved å inkludere land-for-land rapporteringen i konsernets årsregnskap.
• Den laveste kostnaden til rapportering får man ved å inkludere informasjonen som note til regnskapet.

Årsregnskapet rapporteres etter standardiserte formater og er den mest benyttede informasjonskilde om et selskap. En til flere sider med land-for-land rapportering i årsregnskapet vil være mindre kostnadskrevende enn å måtte lage en helt separat land-for-land rapport.

Dersom rapportering er separat fra årsregnskapet gir det både lavere tillit og høyere kostnad. Hva er da årsaken til at blant annet revisjonsselskapene har ivret for separat rapportering? Det skyldes sannsynligvis at også revisjonsselskapene forstår at manglende tillit til rapporterte land-for-land-tall vil medføre en av to ting:

• enten blir rapporteringen tatt bort igjen, grunnet i at formålet ikke er oppnådd (selskapene har vunnet frem med lobbyvirksomheten sin)
• eller det blir fremsatt krav om revisjon av land-for-land rapporteringen (noe som gjør at revisjonsselskapene vil tjene mer penger og rapporteringen blir dyrere for selskapene – noe som blir en selvoppfyllende profeti).

Det må være et vesentlig poeng for innføring av regler at disse blir så gode som mulig samtidig som de blir så billige som mulig. Innføring av separat rapportering som vil medføre at kostnadene øker, enten som følge av kostnader forbundet med et eget dokument separat fra årsregnskapet eller økte revisjonskostnader, må avvises som logisk inkonsekvent og økonomisk uansvarlig.

Land-for-land rapportering er regnskapsinformasjon

Det er blitt hevdet, blant annet fra revisjonsbransjen, at land-for-land rapportering ikke er regnskapsinformasjon, og at LLR derfor ikke bør tas inn i finansregnskapet. Dette skyldes tilsynelatende at land-for-land rapportering tradisjonelt er koblet til rapportering av betalte skatter, dvs skatter etter kontantprinsippet og ikke skatter i resultatregnskapet. Når man setter skatter inn i en kontekst faller disse argumentene på sin egen urimelighet:

• Investeringer (langsiktige investeringer) rapporteres i balansen i det konsoliderte regnskapet.
• Salgsinntekter (herunder derivater) rapporteres i resultatregnskapet i det konsoliderte regnskapet og spesifiseres både i forhold til geografi og i forhold til forretningsområder i noter til finansregnskapet.
• Produksjon rapporteres i noter til det konsoliderte regnskapet
• Kostnader (herunder derivater) rapporteres i resultatregnskapet i det konsoliderte regnskapet og spesifiseres i mange ulike noter for å få frem et diversifisert bilde av virksomheten. LLR vil bare være en av disse diversifiseringene på kostnadssiden.
• Skatter rapporteres i resultatregnskapet og balansen og splittes mellom betalbar og utsatt. I noter til det konsoliderte regnskapet ligger en mer fininndelt informasjon om skattene, men ikke fordelt per land. Det som det bes om er at man i land-for-land rapporteringen splitter den regnskapsførte betalbare skatten ned på land og opplyser om hvor mye skatt som faktisk er betalt i løpet av regnskapsåret (regnskapsmessig kan denne være periodisert både til foregående og inneværende regnskapsår). Uten koblingen til regnskapet blir konteksten meningsløs. Det viktige er å få vite hvor store betalbare skatter det er satt av i regnskapet til det enkelte land, og deretter hvor store skatter man faktisk har betalt til det enkelte land i inneværende regnskapsår. Summen av betalte skatter og utestående skattegjeld skal være lik summen av periodisert betalbar skatt i resultatregnskapet når man ser alle regnskapsårene under ett, selv om man i land-for-land rapporteringen kun rapporterer det enkelte regnskapsåret.
• Antall ansatte rapporteres i styrets årsberetning eller i segment-informasjon.

Alle disse opplysningene er av vital interesse for myndigheter, eiere og samfunnet generelt, og det er ingen grunn til at disse brukerne av regnskapet ikke skal få presentert denne regnskapsinformasjonen sammen med all annen regnskapsinformasjon – i det konsoliderte finansregnskapet. Når informasjonen blir presentert der så er den tilgjengelig på en standardisert måte for all type bruk, ikke minst til å lage bedre statistikk for verdenshandelen av råvarer som i denne prosessen er ment å gjelde for petroleumsvirksomhet, gruveindustri og skogsindustri.

Utvalget anbefalte i 2013 at selskapene selv bør kunne velge om de skal rapportere informasjon utover skatteinnbetalinger på prosjekt eller landnivå. PWYP Norge mener at informasjon utover skattebetalinger skal rapporteres på landnivå og kan rapporteres på prosjektnivå. Vi understreker at LLR skal være det øverste rapporteringsnivået.

Utvalget har valgt å utelukke andre driftskostnader enn kjøp av varer og tjenester. Lønn til ansatte og andre kostnader er også en del av driftskostnadene. PWYP Norge mener at utvalgets liste bør være uttømmende og har derfor foreslått at det er selskapets kostnader som rapportere, gjerne splittet på (1) kjøp av varer og tjenester, (2) lønnskostnader og (3) andre driftskostnader.

Les: PWYP Norges høringsinnspill i 2013 om land for land rapportering

1. januar ble loven om land-for-land rapportering (LLR) innført i Norge. Forskriften i Norge er en kopi av forskriften i EU.

I februar 2014 skrev PWYP Norge brev til Finansdepartementet hvor PWYP Norge pekte på fire svakheter i formuleringen i forskrift om land-for-land rapportering. I brevet spurte PWYP Norge om Finansdepartementet kan komme med skriftlige presiseringer på fire av disse punktene:

1. Lovteksten legger ikke opp til at alle kostnader skal bli rapportert, bare kjøp av varer og tjenester. PWYP Norge spør om Finansdepartementet faktisk ønsker at totale kostnader blir rapportert etter den nye livsstandarden, og om dette ikke er tilfelle, ber organisasjonen om en begrunnelse for dette. 
    
2. PWYP Norge har hele tiden understreket at rapporteringsstandarden bare er troverdig om den krever kobling til regnskapstall. Loven ser ut til å legge opp til en konsernrapportering som skal være i tråd med finansregnskapet. PWYP Norge ber Finansdepartementet bekrefte at dette stemmer. 
    
3. Forskriften legger opp til en "konsolidert oppstilling" i rapporteringen, dette uroer PWYP Norge. Betyr dette at selskapene må opprette to konsernregnskap - et konsernregnskap på total oppstrømsaktivitet og et som viser konsoliderte tall for land-for-land rapporten? Om denne tolkingen stemmer, så er ikke dette en rapportering av total oppstrømsaktivitet. 
    
4. Forskriften gir tre omgåelsesmuligheter for å unnta datterselskap fra rapporteringen. PWYP Norge spør om departementet kan ta vekk disse mulighetene for unntak, slik at alle virksomheter som inngår i oppstrømsrapporeringen også blir rapportert land-for-land. 

PWYP Norge mener det er helt nødvendig at selskapene er åpne om mer enn bare skattebetalingene.

Les brevet her: Brev_Finansdep_spm_om_forskrift_LLR_18FEB2014

Hva mener PWYP Norge om OECDs BEPS forslag?

I september 2014 la  OECD  fram internasjonale tiltak som skal hindre store multinasjonale selskaper fra å flytte overskudd bort fra beskatning i landene de opererer i. Tiltakene som OECD har lagt fram er et ledd i et prosjekt som heter Base Erosion and Profit Shifting (BEPS). Det er positivt at det settes et internasjonalt fokus på skattespørsmål, men tiltakene inneholder svakheter, mener PWYP Norge.

PWYP Norge advarte derfor om at den informasjonen  OECDs BEPS-tiltaket ber om gjør tiltaket uegnet og irrelevant som instrument fordi den ikke fremskaffer den nødvendige informasjonen for formålet, som er å beskytte skattegrunnlaget mot overskuddsflytting. Det er lite sannsynlig at OECDs BEPS-forslag kan beskytte Norge mot overskuddsflytting, fordi OECDs rapporteringsforslag:

• ikke er basert på reelle regnskapstall
• ikke omfatter alle land
• ikke synliggjør fulle kostnader
• ikke gir tidsriktig informasjon
• kan ikke kvalitetssjekkes på tvers av land eller konsern
• kan ikke enkelt settes opp i noter i årsregnskapet
• er ikke offentlig, og
• det eksisterer betydelige unntaks- og manipulasjonsmuligheter.

Derfor sammenliknet PWYP Norge OECDs BEPS-forslag med PWYP Norges forslag om utvidet land-for-land rapportering (ULLR). En utvidet land-for-land rapportering inneholder ikke slike svakheter. Det er fordi en utvidet land-for-land rapportering er basert på reelle regnskapstall direkte knyttet til offentlig konsernregnskap, den omfatter alle land, den synliggjør kostnader, gir tidsriktig informasjon og kan kvalitetssjekkes på tvers av land eller konsern, den etterspør nødvendige opplysninger for å synliggjøre potensiell uønsket skattetilpasning, den kan enkelt settes opp i noter til årsregnskapet, den avlegges i full åpenhet samtidig med regnskapstallene den hører sammen med og det eksisterer ikke unntaks- og manipulasjonsmuligheter.

Les: "Så nær er vi utvidet land-for-land rapportering." 

Hva mener PWYP Norge om land-for-land rapportering for skatteformål

2. desember 2015 sendte Finansdepartementet ut en høring om LLR for skatteformål. PWYP Norge mente at Finansdepartementet ikke hadde fulgt opp Stortingets målsetting om LLR etter regnskapsloven. De hadde i stedet fulgt opp et helt annet spor og et annet grunnlag, nemlig anbefalingene i OECDs BEPS-prosjekt, som handler om opplysninger som kun skattemyndighetene skulle få tilgang til.

25. januar sendte PWYP Norge sitt høringssvar om land-for-land rapportering for skatteformål til Finansdepartementet. I dette høringssvaret pekte PWYP Norge på at høringen om LLR for skatteformål ikke responderer på Stortingets anmodningsvedtak, det er derfor fortsatt nødvendig at Finansdepartementet styrker LLR forskriften helt uavhengig av denne høringen.

PWYP Norge mener at ”LLR rapporteringen” er noe annet enn ”LLR for skatteformål”. Dette er to helt ulike spor og helt forskjellige grunnlag for åpenhet og innsyn som igjen vil ha enorme konsekvenser for hvilket innsyn offentligheten vil få.

”LLR rapporteringen” som PWYP Norge spør om viser til den eksisterende forskriften for land-for-land rapportering i regnskapslovens § 3-3d. Dette er forskriften for LLR-rapporteringen slik den ser ut per i dag. Det var denne forskriften Stortinget ville endre slik at forskriften kan gjøre noe med uønsket skattetilpasning, slik at relevante opplysninger kommer fram i regnskapet.

Det er denne forskriften som må endres slik at vi får på plass kravene i utvidet land-for-land rapportering. I tillegg til at rapporteringen må gjelde for alle land, så må det også være krav til at det er kun regnskapstall som skal rapporteres og ikke noe annet. I tillegg er det nødvendig at fulle kostnader skal rapporteres fordi det er lett for selskaper å manipulere kostnadene ved å bruke finansielle instrumenter som gjør at selskapene tjener på det og myndighetene mister innsyn, og skatteinntekter.

Les PWYP Norges høringsinnspill om LLR for skatteformål her