Hva mener PWYP Norge?

*Norge bør ta steget fra USAS og EUs "minimumskrav" og ha en ambisjon om meningsfulle krav* Det er prisverdig at Finansdepartementets arbeidsutvalg foreslår å inkludere investeringer, salgsinntekt, produksjon, kjøp av varer og tjenester samt antall ansatte i tillegg til rapportering av skatter slik foreslått i USA og EU. Dette viser at utvalget forstår hvor viktig det er å sette skatter inn i sin naturlige sammenheng. Det som imidlertid er uforståelig er at når man først foreslår å sette skattebetalingene inn i en kontekst, så velger utvalget å se bort fra den mest naturlige konteksten av alle: et selskaps regnskapstall. Et selskaps regnskapstall inneholder investeringer, salgsinntekter, produksjon, kjøp av varer og tjenester og skatter, men dette er ikke det fullstendige regnskapet. Av en eller annen grunn har utvalget, når man var så nære å få en meningsfull kontekst, valgt å utelukke andre driftskostnader enn kjøp av varer og tjenester. Dermed blir det umulig å få kontroll over selskapenes situasjon i det enkelte land. For at skatter skal kunne settes inn i en meningsfull kontekst må rapporteringen i det enkelte regnskapsår inneholde, for hvert land, * samtlige investeringer, * samtlige salgsinntekter, * fullstendig produksjon, * samtlige kostnader (gjerne splittet i kjøp av varer og tjenester og andre driftskostnader) * samtlige skatter eller betalinger til personer som representerer eller handler på vegne av myndigheter, samt antall ansatte. I tillegg må inntekter og kostnader for derivater rapporteres separat for at man skal få en meningsfull sammenheng. Dette er imidlertid ikke noe problem hvis man bygger på regnskapet, hvor disse uansett må rapporteres separat. _Det er som et puslespill, tar man bort bare en enkelt brikke, så er ikke puslespillet fullstendig og konteksten er ikke meningsfull lenger._ Disse tallene må rapporteres for samtlige land, med ett unntak: _dersom det ikke er salgsinntekter i et land (inkludert gjennomstrømnings-salg enten denne er ført brutto eller netto), eller det ikke foreligger investeringer som kan lede til inntekter (investeringer i produksjon) OG det ikke foreligger skatter eller andre betalinger til myndigheter eller personer som representerer eller handler på vegne av myndigheter_ så kan disse landene slås sammen til en enkelt enhet. Dette vil ivareta behovet for å ikke rapportere forretningssensitiv informasjon når selskaper er i ferd med å gå inn i nye land. Dette kommer ikke i konflikt med krav i USA og EU siden disse landene ikke ville blitt rapportert under disse reglene, da det i ovenstående tilfeller ikke foreligger skattebetalinger. Utover akkurat denne spesifikke situasjonen skal samtlige land rapporteres hver for seg og uten unntak. *Rapportering koblet til konsernregnskapet* Det andre kjernekravet for at rapporteringen skal være god, og samtidig billig å produsere, er at rapporteringen gjøres til en av notene til finansregnskapet i konsernet. PWYP Norge har i en "3-minutts briefing":http://pwyp.no/en/extended-country-country-reporting-3-minute-version vist hvordan selv en mer detaljert rapportering kan ta relativt lite plass. Dette rapporteringsformatet inkluderer og tilfredsstiller rapportering etter Dodd-Frank i USA. Hvorfor er det et kjernekrav for en god og billig rapportering at den kobles til konsoliderte finansregnskapet? Dette er fordi: * Det konsoliderte finansregnskapet er i de fleste konserner allerede bygd opp på den måten som man naturlig vil rapportere skatter og tilhørende opplysninger i en land-for-land-rapportering * Dette betyr at selskapene ved utarbeidelse av konsernregnskapet, gjennom rapportering fra datterselskaper og i selve konsolideringen, har tilgang til alle de opplysninger som er nødvendig for å rapportere land for land * Gjennom kontroll av konsolideringen er tallene som skal rapporteres land for land allerede underlagt revisorkontroll, og det er ikke behov for å be om ytterligere revisjon av tallene dersom de legges inn som en del av noteopplysningene i konsernet. Ethvert rapporteringskrav som ikke gjør disse opplysningene til endel av regnskapet vil som sagt automatisk medføre mindre tillit til rapporteringen eller høyere kostnader forbundet med rapporteringen: * Dersom tallene som rapporteres ikke kan kobles til det offentliggjorte regnskapet så vil tilliten til tallene gå ned. Særlig dersom det viser seg at sammenstilling av separat rapporterte tall ikke stemmer overens med det konsoliderte finansregnskapet. Den høyeste tilliten oppnås derfor ved å inkludere land-for-land-rapporteringen i konsernets årsregnskap. * Den laveste kostnaden til rapportering får man ved å inkludere informasjonen som note til regnskapet. Årsregnskapet rapporteres etter standardiserte formater og er den mest benyttede informasjonskilde om et selskap. En til flere sider med land-for-land-rapportering i årsregnskapet vil være mindre kostnadskrevende enn å måtte lage en helt separat land-for-land-rapporter. Dersom rapportering separat fra årsregnskapet gir både lavere tillit og høyere kostnad, hva er da årsaken til at blant annet revisjonsselskapene har ivret for separat rapportering? Det skyldes sannsynligvis at også revisjonsselskapene forstår at manglende tillit til rapporterte land-for-land-tall vil medføre en av to ting: * enten blir rapporteringen tatt bort igjen, grunnet i at formålet ikke er oppnådd (selskapene har vunnet frem med lobbyvirksomheten sin) * Eller det blir fremsatt krav om revisjon av land-for-land-rapporteringen (noe som gjør at revisjonsselskapene vil tjene mer penger og rapporteringen blir dyrere for selskapene – noe som blir en selvoppfyllende profeti) Det må være et vesentlig poeng for innføring av regler at disse blir så gode som mulig samtidig som de blir så billige som mulig. Innføring av separat rapportering som vil medføre at kostnadene øker, enten som følge av kostnader forbundet med et eget dokument separat fra årsregnskapet eller økte revisjonskostnader, må avvises som logisk inkonsekvent og økonomisk uansvarlig. *Land-for-land-rapportering er regnskapsinformasjon* Det er blitt hevdet, blant annet fra revisjonsbransjen, at land-for-land-rapportering ikke er regnskapsinformasjon, og at LLR derfor ikke bør tas inn i finansregnskapet. Dette skyldes tilsynelatende at land-for-land-rapportering tradisjonelt er koblet til rapportering av betalte skatter, dvs skatter etter kontantprinsippet og ikke skatter i resultatregnskapet. Når man setter skatter inn i en kontekst faller disse argumentene på sin egen urimelighet: * Investeringer (langsiktige investeringer) rapporteres i balansen i det konsoliderte regnskapet * Salgsinntekter (herunder derivater) rapporteres i resultatregnskapet i det konsoliderte regnskapet og spesifiseres både i forhold til geografi og i forhold til forretningsområder i noter til finansregnskapet * Produksjon rapporteres i noter til det konsoliderte regnskapet * Kostnader (herunder derivater) rapporteres i resultatregnskapet i det konsoliderte regnskapet og spesifiseres i mange ulike noter for å få frem et diversifisert bilde av virksomheten. LLR vil bare være en av disse diversifiseringene på kostnadssiden. * Skatter rapporteres i resultatregnskapet og balansen og splittes mellom betalbar og utsatt. I noter til det konsoliderte regnskapet ligger en mer fininndelt informasjon om skattene, men ikke fordelt per land. Det som det bes om er at man i land-for-land rapporteringen splitter den regnskapsførte betalbare skatten ned på land og opplyser om hvor mye skatt som faktisk er betalt i løpet av regnskapsåret (regnskapsmessig kan denne være periodisert både til foregående og inneværende regnskapsår). Uten koblingen til regnskapet blir konteksten meningsløs. Det viktige er å få vite hvor store betalbare skatter det er satt av i regnskapet til det enkelte land, og deretter hvor store skatter man faktisk har betalt til det enkelte land i inneværende regnskapsår. Summen av betalte skatter og utestående skattegjeld skal være lik summen av periodisert betalbar skatt i resultatregnskapet når man ser alle regnskapsårene under ett, selv om man i land-for-land rapporteringen kun rapporterer det enkelte regnskapsåret. * Antall ansatte rapporteres i styrets årsberetning eller i segment-informasjon. Alle disse opplysningene er av vital interesse for myndigheter, eiere og samfunnet generelt, og det er ingen grunn til at disse brukerne av regnskapet ikke skal få presentert denne regnskapsinformasjonen sammen med all annen regnskapsinformasjon – i det konsoliderte finansregnskapet. Når informasjonen blir presentert der så er den tilgjengelig på en standardisert måte for all type bruk, ikke minst til å lage bedre statistikk for verdenshandelen av råvarer som i denne prosessen er ment å gjelde for petroleumsvirksomhet, gruveindustri og skogsindustri. Utvalget anbefaler at selskapene selv bør kunne velge om de skal rapportere informasjon utover skatteinnbetalinger på prosjekt eller landnivå. PWYP Norge mener at informasjon utover skattebetalinger skal rapporteres på landnivå og kan rapporteres på prosjektnivå. Vi understreker at land (LLR) skal være det øverste rapporteringsnivået. Utvalget har valgt å utelukke andre driftskostnader enn kjøp av varer og tjenester. Lønn til ansatte og andre kostnader er også en del av driftskostnadene. PWYP Norge mener at utvalgets liste bør være uttømmende og har derfor foreslått at det er selskapets kostnader som rapportere, gjerne splittet på (1) kjøp av varer og tjenester, (2) lønnskostnader og (3) andre driftskostnader. Ikrafttredelse bør skje som planlagt, den 1.1.2014. * Les: "PWYP Norges høringsinnspill i *2013* om land for land rapportering":http://pwyp.no/sites/all/files/PWYPNorge_LLR_horingsrunde_2013.pdf