Snorre Valen (SV) har sendt et spørsmål om hvorfor forskriften som skal virke mot skatteparadiser er skrevet slik at den ikke gjør det.
Spørsmål:
Jeg stiller følgende spørsmål for skriftlig besvarelse til Finansministeren:
Er det tilfelle at forskriften som skal motvirke uønsket skattetilpasning har koblet plikten til å gi opplysninger om investeringer, produksjonsvolum, inntekter, og kostnader kun til de land hvor selskaper betaler mer enn 800 000 kroner til myndighetene, og på den måten gir selskaper mulighet til å unnlate å rapportere land, for eksempel skatteparadiser, hvor det betales mindre enn 800 000 kroner i skatt?
Begrunnelse:
Saken gjelder forskrift om land for land-rapporteringen for regnskapsformål i regnskapsloven §3-3d og verdipapirhandelloven §5-5a. Et samlet Storting stilte seg den 19. juni 2015 bak anmodningsvedtak nr. 792 (2014-2015), om å synliggjøre uønsket skattetilpasning. Finansdepartementet fastsatte den 16. desember 2016 de hittil siste endringene i forskriften.
Spørsmålet dreier seg om kjerneopplysningene etter forskriftens §4, ikke tilleggsopplysningene etter §5 som Finansdepartementet har referert til i forbindelse med tidligere spørsmål.
Det vises til at blant andre Publish What You Pay Norge (PWYP Norge) mener at Finansdepartementet fremdeles ikke har levert på målsettingen om å synliggjøre uønsket skattetilpasning. PWYP Norge hevder i Bistandsaktuelt 17. januar i år at Finansdepartementet i §4 har ”låst” plikten til å gi land-for-land opplysninger til kun å gjelde land der selskaper har betalinger til myndighetene over 800 000 kroner. De mener videre at så lenge det eksisterer beløpsmessige grenser i §4, 2. ledd, og rapporteringsplikten etter §4, 3.ledd er avhengig av disse grensene, vil ikke alle land måtte rapportere kjerneopplysningene etter §4, 3. ledd. De mener videre at konsernrapportering av tilleggsopplysninger etter §5 endrer ikke på dette.
Svar:
Siv Jensen: Bestemmelsen i LLR-forskriften § 4 tredje ledd om at rapporten skal inneholde opplysninger om investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader fordelt på det enkelte land der foretaket har virksomhet, gjelder kun når det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndighetene. Dette reflekterer at LLR-regelverket er bygd opp for å dekke to formål.
Hovedformålet med LLR-regelverket er, i tråd med EU-regelverket, å bidra til økt åpenhet om virksomheten til foretak som driver med uttak av ikke-fornybare naturressurser, for på denne måten å ansvarliggjøre myndighetene for forvaltningen av inntektene fra landets naturressurser i land hvor slik virksomhet drives, jf. bl.a. Prop. 1 LS (2013-2014) kap. 20.5.3. For å redusere administrative kostnader har både EU-regelverket og de norske reglene en nedre grense for hvilke betalinger som må rapporteres. Gitt at betalingene må rapporteres, inneholder det norske regelverket også særlige krav til opplysninger om bl.a. investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader. Hensikten med de utvidede kravene er å belyse rapporteringspliktiges betalinger til myndigheter opp mot foretakets uttak av naturressurser i det aktuelle landet.
Formålet med LLR-regelverket er som kjent også å bidra til økt åpenhet om foretakenes skatteposisjonering. Uønsket skatteposisjonering skjer ofte gjennom tilpasninger innenfor en konsernstruktur. I forskriften § 5 tredje ledd er det derfor fastsatt i alt ni særnorske krav til konsernrapportering. Disse kravene gir på selvstendig grunnlag bred informasjon om skatteposisjonering, og er derfor ikke å anse som tilleggsinformasjon til kravene i § 4. Opplysningskravene etter § 5 tredje ledd gjelder uavhengig av den beløpsmessige grensen i § 4 tredje ledd.
Jeg viser for øvrig til mine svar på skriftlig spørsmål nr. 530 og nr. 598 av i år til stortingsrepresentant Rasmus Hansson.