Denne uken går Menneskerettighetsuka 2015 av stabelen. Mona Thowsen, generalsekretær i Publish What You Pay Norge, har skrevet et innlegg om hvordan skatteunngåelse har konsekvenser for realisering av menneskerettigheter.
Menneskerettighetsuka er et årlig arrangement i regi av Amnesty ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Årets arrangement setter fokus på næringslivets samfunnsansvar og arrangeres 2.- 6. mars. I år arrangeres Menneskerettighetsuka for åttende gang.
Les mer om arrangementet og se fullt program her.
Dette innlegget er skrevet av Mona Thowsen og er publisert i Menneskerettighetsuka 2015 sitt magasin.
Skatteunngåelse og menneskerettigheter
Når skattepenger ender i skatteparadiser, går det på bekostning av menneskerettighetene.
Verdens største juridiske organisasjon, International Bar Association (IBA), ser skatteunngåelse i et menneskerettighetsperspektiv. Stadig flere multinasjonale selskaper bruker juridiske råd og andre mekanismer for å unngå skatt. Effekten er at myndigheter fratas ressurser for å realisere menneskerettigheter. Det kan være et brudd på menneskerettighetsforpliktelsene, mener IBA i en rapport som kobler sammen skattemisbruk, fattigdom og menneskerettigheter.
Er tilretteleggelse for skatteunngåelse brudd på menneskerettighetsforpliktelser?
Enkelte land har utviklet en forretningsidé som går ut på å tilby lovstrukturer. De er spesialdesignet for å tilsløre eller skjule informasjon om aktiviteter og eierforhold som utelukkende berører andre stater.
Et fellestrekk for lovgivningen i sekretesseland er at de ikke har et informativt offentlig selskapsregister (tilsvarende Brønnøysundregisteret), ingen eller svært begrenset regnskapsplikt, ingen oppbevaringsplikt, ingen revisjonsplikt og ingen plikt til å opplyse hvem som er reelle eiere. Det er fullt mulig å være anonym dersom man ønsker det. Det er mulig å sette opp truster, skjule hva som skjer og skjule hvor verdiskapningen i realiteten foregår.
Konsekvensen er at profitt som burde gått til fellesskapet og blitt investert i goder som utdanning, helsetjenester og arbeidsplasser, i stedet tappes ut av landet og overføres til selskaper i skatteparadiser hvor det ikke betales skatt. Kostnadene føres dit virksomheten må betale skatt, eller til korrupte ledere som kan føre til vedlikehold av korrupte og uansvarlige regimer.
Land som tilbyr slike tjenester, hevder det er utøvelse av selvråderett. Men, heller enn utøvelse av selvråderett, er det en uforholdsmessig inngripen av selvråderetten til andre land som taper inntekter. Sekretessejurisdiksjoner legger til rette for at kapital, som burde tilfalt utviklingsland (ressurskapital) eller industriland (finanskapital), blir overført og plassert i jurisdiksjoner uten innsyn.
IBA setter nå søkelys på de finansielle og juridiske mekanismene som utvikles i tilretteleggerindustrien for å unngå skatt. IBA mener at handlinger fra jurisdiksjoner som "oppmuntrer til eller tilrettelegger for misbruk av skatteregler, kan utgjøre et brudd på internasjonale menneskerettighetsforpliktelser”.
Hindrer utvikling
Utvinningsindustrien er en mektig industri med enorme inntekter. Eksport av olje, gass og mineraler tilsvarte alene ca. ni ganger verdien av internasjonal bistand til Afrika i 2008. 2/3 av verdens fattigste mennesker bor i de mest ressursrike landene i verden, men har sett lite til slike inntekter. PWYP Norge har avslørt at ti av de største olje- og gruveselskapene i verden bruker over 6000 underselskaper og at 1/3 av disse er registrert i sekretessejurisdiksjoner.
I 2011 mistet utviklingsland ca. 1260 milliarder amerikanske dollar i ulovlig kapitalflukt, (penger fra korrupsjon og kriminalitet i tillegg til utbytte fra lovlig virksomhet som ikke er beskattet). Det er ti ganger mer enn bistand fra de rikeste landene til utviklingsland, som lå på 120 amerikanske milliarder dollar.
Krev åpenhet
Et minimumskrav om åpenhet er innført i USA, EU og Norge. Loven krever at børsnoterte selskaper i utvinningsindustrien skal opplyse hva de har betalt i skatt til utenlandske myndigheter. Hensikten er at det skal være mulig å sammenholde betalingene fra selskapene med det myndighetene oppgir at de mottar. Denne minimumsrapporteringen om skattebetalinger kalles ”land-for-land rapportering”.
Dessverre holder det ikke å vite hvilke skattebetalinger et selskap har gjort. Problemet er at selskaper flytter på profitten før den beskattes. Rapportering av skattebetalinger er derfor nødvendig, men dessverre ikke tilstrekkelig, for å vise skatteunngåelse.
PWYP Norge krever derfor ”utvidet land-for-land rapportering”, slik at borgere i utviklingsland unngår å bli tappet av multinasjonale selskaper og autoritære regimer.
En utvidet land-for-land rapportering krever at selskapene rapporterer inntekter, kostnader, skatt, produksjon og investeringer, for alle land et selskap er registrert i. Dette er i teorien enkelt å innføre fordi det er i tråd med hvordan selskapene konsoliderer sine finansregnskaper, og er derfor nærmest kostnadsfritt å innføre.