Vil Regjeringen vite om postbokselskaper og kapital i skatteparadiser? I så fall har de nøkkelen selv.
Denne kronikken er skrevet av Mona Thowsen, generalsekretær i PWYP Norge. Den sto på trykk i Klasssekampen 18. november 2017.
PWYP Norge har arbeidet i ti år for å få på plass forskrift om utvidet land-for-land-rapportering som vil gi åpenhet om:
I hvilke land er postboksselskapene registrert?
I hvilke land er det bygget opp kapital?
Da vil gi fakta på bordet for alle land, også skatteparadisene.
Finansdepartementet tok i fjor inn PWYP Norges krav om utvidet land-for-land-rapportering (investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader) i forskriften om land-for-land-rapportering etter regnskapslovens § 3. I nåværende forskrift er det §4, 3 ledd som kan gjøre at slik informasjonen fremkommer også fra skatteparadiser. Men, Finansdepartementet sørget for å ”låse” denne ”skatteparadisparagrafen". Konsekvensen er at skatteparadis-paragrafen inneholder kravene i utvidet land-for-land rapportering, men er lagt i en Tornerosesøvn i §4, 3 ledd, slik at den ikke kan virke.
Skatteparadis-paragrafen §4, 3 ledd holdes nå fanget i et tårn i Finansdepartementet. En hengelås, som heter § 4, 2 ledd, holder den innelåst. Hensikten med hengelåsen er å styre på hvilke vilkår utvidet land-for-land-opplysninger må gis.
På hengelåsen §4, 2 ledd står det ”Når det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter skal rapporten inneholde opplysninger om foretakets investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader, fordelt på de enkelte land hvor foretaket driver virksomhet”.
Dem som vil få fakta fra skatteparadiser på bordet må befri Skatteparadisparagrafen fra Tornerosesøvnen i Finansdepartementet. Først må de gjennom to røyktepper.
Det første røykteppet er formuleringen: ”Når det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter (…)…”. Formuleringen betyr at selskaper kun har plikt til å gi opplysninger i land der de betaler skatt over 800 000 kr. Dersom et selskap betaler mindre enn 800 000 kr i skatt til et land, (innenfor samme regnskapsår), så trenger ikke selskapene rapportere derfra. Siden selskaper ikke betaler skatt i skatteparadiser (selv om det kan høres slik ut på betegnelsen) vil skattebetalinger i skatteparadiser vil være null eller mindre enn 800 000 kr. Man kan forledes til å tro at det er materialitetsgrensa som er problemet. Men, materialitetsgrensa er faktisk ikke problemet, den er irrelevant for å befri skattaparadisparagrafen.
Det er formuleringen ”Når det er plikt til …” som er problemet. Det er fordi plikten til å gi de utvidede opplysningene fra hvert land (de utvidede opplysningene investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader, altså skatteparadis-paragrafen §4, 3), ble koblet til, og gjort avhengig av, rapportering av betalt skatt (“materialitetsgrensa”). Derfor hindrer inskripsjonen på hengelåsen § 4, 2 ledd rapportering fra skatteparadiser.
Dersom opplysningene fra skatteparadiser skal fremkomme må partiene legge partipolitikk til side og samle politisk vilje til å ville endre inskripsjonen på hengelåsen i § 4, 2 ledd hvor det står ”Når det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter…” til å lyde: ”Uavhengig av om det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter”. Først da vil selskaper måtte oppgi informasjon fra alle land, inkludert skatteparadiser.
Det andre røykteppet Finansdepartementet bruker er ”§5, 3 ledd”. I følge denne paragrafen må det oppgis noe ”tilleggsinformasjon”, i alt ni punkter. Det er helt ok at det må ”tilleggsopplysninger”, men disse opplysningene er for det første ikke særlig relevante for skatteparadiser, og aller viktigst, det er heller ikke i denne paragrafen at utvidet–land-for-land-rapporteringskravet ligger (som du nå vet så er det i skatteparadis-paragrafen §4, 3 ledd, som er lagt i Tornerosesøvn). Når Finansdepartementet får spørsmål fra journalister hvorfor ikke alle land må rapportere, så viser Finansdepartementet gjerne til denne ”tilleggslisten” i §5, 3 ledd, og at der er det ingen materalitetsgrense, dette må alle selskaper rapportere. Da Bistandsaktuelt utfordret Finansdepartementet på hull i forskriften som PWYP Norge hadde påpekt, viste Finansdepartementet til §5, 3 ledd og uttalte at ”Foretakene er rapporteringspliktige uavhengig av hvor mye skatt de betaler”. Det er korrekt hvis det gjelder §5, 3 ledd – som var paragrafen Finansdepartementet valgte å snakke om og argumentere på. Det er ikke korrekt når det gjelder skatteparadisparagrafen §4, 3 ledd, som holdes fanget av §4, 2 ledd, og som er den paragrafen PWYP Norge er opptatt av.
Denne ”tilleggslisten” i §5, 3 ledd kan ikke erstatte skatteparadisparagrafen §4, 3 som er ”låst” bak hengelåsen § 4, 2 ledd. Det er kun §4,3 ledd som kan sikre at den relevante informasjonen i utvidet land-for-land-rapportering (investeringer, salgsinntekt, produksjonsvolum og kostnader) rapporteres fra skatteparadiser.
Panama Papers, Lux leaks, Swiss leaks og Paradise Papers viser at både kommersielle selskaper, tvilsomme organisasjoner og politikere velger å organisere seg gjennom skatteparadiser, bruke lag på lag av hemmelighold og finansielle verktøy for å oppnå en rekke ulike målsettinger; kontroll over selskaper, økonomisk gevinst fra selskaper, omgåelse av skatt og regelverk. Dette er en nedadgående spiral.
Skatt og kapitalflukt er avgjørende for en bærekraftig utvikling som er betinget av en rekke ulike faktorer som ikke handler om bistand i tradisjonell forstand, men om finansiell åpenhet. Finansiell åpenhet er nødvendig for å redusere ulikhet mellom og innad i land, mellom nasjonale og internasjonale selskaper og for å bygge fredelige og inkluderende samfunn.
Dersom vi mener det er viktig å vite i hvilke land postboksselskaper er registrert, hvor det er bygget opp kapital så er det nødvendig å befri skatteparadis -paragrafen §4, 3 ledd, fra Tornerosesøvnen, slik at den kan få virke. Tornerose sov i 100 år. Det trenger ikke skje med skatteparadisparagrafen (§4, 3.ledd).
Stortinget bør kreve følgende av Regjeringen: ”Regjeringen må sikre at forskriften om utvidet land-for-land-rapportering kan virke etter hensikten, ved å kreve at ”der det skal gis utvidere opplysninger skal dette gis i tråd med årsregnskapet og uavhengig av materalitetsgrense, slik at bruk av tredjeland og potensiell uønsket skattetilpasning kan synliggjøres”.
Les mer: Skatteparadisene er nå fullstendig beskyttet. Finansdepartementet bør spørres om hvorfor