Statoil og andre bør tvinges til å rapportere om sine postboksimperier. Eller ønsker staten heller informasjon gjennom avisen?
Dette debattinnlegget er skrevet av Mona Thowsen, generalsekretær i PWYP Norge. Den sto på trykk i DN 13. september 2017.
Dagens Næringsliv avslørte 24. juli at Statoil har opprettet en rekke postboksselskaper i Nederland for å sluse titalls milliarder kroner gjennom Nederland fra andre land, med den virkning at skatt ble omgått.
Skatteomgåelse satt i system er skadelig, fordi land taper skatteinntekter som skal finansiere fellesgoder. IMFs direktør Christine Lagarde og andre har omtalt slik praksis som et «race to the bottom».
Skattedirektør Finn Lexov i Statoil uttalte at selskapet valgte Nederland på grunn av de gunstige skattereglene. Oljebransjen kaller det «stabile og forutsigbare rammevilkår».
Hvorfor kommer ikke Statoils postboksselskaper i Nederland frem i land-for-land-rapporten?
Forskriften om land-for-land-rapportering (LLR) etter regnskapslovens paragraf 3 er i dag utformet slik at relevante opplysninger om datterselskaper og støttefunksjoner som Statoils postboksselskaper i «tredjeland» ikke fremkommer.
Problemet er at selv om paragraf 5, tredje ledd, sier at det må oppgis slike tilleggsopplysninger som hvor datterselskap er hjemmehørende og at det må skje «uavhengig av betaling til myndigheter», så er det paragraf 4, tredje ledd, som styrer på hvilke vilkår slike opplysninger må gis. Det betyr at hvis Statoil selv har lyst til å oppgi slike opplysninger, kan selskapet gjøre det, men det må altså ikke.
Resultatet ser vi: Tredjelandenes del i skattetilpasningen forblir usynlig. Statoils postboksselskaper i Nederland rapporteres ikke. Formuleringen «uavhengig av betaling til myndigheter» bør derfor bli brukt også i paragraf 4.
Les mer: PWYP Norges evaluering av LLR gjennom fire regnskapsår
En forutsetning for å håndtere skatteomgåelse er å kunne oppdage at det skjer. Vi i PWYP Norge har vist at noen få ord kan endre forskriften, slik at Statoils postbokselskaper fremkommer i Statoils egen rapportering.
Dersom det viser seg at enorm kapital er bygget opp i et skatteparadis mens det går lite til Norge, eller til fattige land, er det grunn til å stille spørsmål om hvordan selskapet opererer.
Betyr dette noe for norske skatteinntekter? Nei, ikke direkte på kort sikt. Ja, indirekte på lengre sikt.
Nei, fordi hensikten med den omtalte skatteendringen er at aktiviteter som ikke skjer på norsk sokkel, heller ikke skal kunne føres til fradrag i norsk beskatning. Det i seg selv påvirker ikke direkte norsk skatteinngang på kort sikt.
Ja, fordi skatteendringen har mye å si for hvor mye skatt Statoil betaler ellers i verden. Indirekte og på lang sikt påvirker dette Norge og skattenivået i Norge. Manglende skatteinngang kan også medføre økte utbetalinger fra donorland, som Norge.
Prisen vi betaler, er større enn milliardene som tappes ut av land. Prisen vi betaler når noen får lov til å bygge opp finansielle muskler i skatteparadiser, utenfor det åpne markedet, er at penger ofte konverteres til makt. Selskapene betaler lobbyister for å motvirke etablering av regler og vanne ut regelverk som kan sikre åpenhet og demokratisk deltakelse. Særinteresser beskyttes på bekostning av fellesskapets interesser.
Det har vist seg tilnærmet umulig å få vedtatt nasjonalt og internasjonalt regelverk som virke. Prisen vi betaler er at borgere mister tillit til politikernes vilje til å gjøre reelle endringer, til at skattesystemet er rettferdig og til demokratiet som styreform.
Staten er største eier i Statoil med eierandel på 67 prosent. Er det staten selv som vil at skatteparadisene skal forbli usynlige, eller er det Statoil? Statoil kan ikke alene lastes for å rapportere på en utilstrekkelig forskrift. Selskapet gjør bare det samme som andre selskaper. Det er uansett feil retning å gå. Både Statoil, og staten, er da med på et «the race to the bottom».
Når Statoil, og staten, omgår skatt til fattige utviklingsland, får ikke disse landene nødvendige skatteinntekter. Fattigdom reproduseres når mennesker ikke får tilgang til grunnleggende behov – utdanning og arbeid. Da skapes desperasjon og utenforskap.
Vi har tre valg:
Vanlige arbeidstakere kan ta hele regningen for velferdssamfunnet.
Vi kan godta mye lavere tilbud og kvalitet i velferdstjenestene i framtiden.
Eller vi kan få på plass lover som likebehandler skattytere og sikrer at alle betaler skatt og bidrar til samfunnet. Da må noen få ord endres i LLR-forskriften, så vi ser hvilket overskudd som sluses til tredjeland og hvilke postbokselskaper som er hvor.
Les mer: Skatteparadisene er nå fullstendig beskyttet. Finansdepartementet bør spørres om hvorfor