Sør Afrika: Kunne det skje over natta?

- Jeg forklarte at Sør Afrika er et svært voldelig land. Men av en eller annen grunn går ikke skurkene etter journalistene, konkluderte jeg. Hvor feil jeg tok.

Skrevet av Craig McKune* (fotografi t.h.)

Fortellinger om trusler

For ett år siden i Oslo, utvekslet journalister fortellinger om trusler, arrestasjoner, undertrykkelse og drap.

Russerne hadde en liste over døde kollegaer. En afrikansk journalist var tvunget til å jobbe i eksil, mens en brite hadde leid inn livvakter for å beskytte seg mot menn som lurte utenfor huset hennes.

Briten var Clare Rewcastle Brown. Hun viste fram et fotografi av et lik, sementert inn i en oljetønne, for deretter å ha blitt kastet i sumpen. Offeret var en offentlig aktor i den omfattende 1MDB Malaysiske korrupsjonssaken, som hun så grundig hadde dekket

Jeg var der i Oslo. Vi var invitert av Publish What You Pay Norge, som hadde arrangert en konferanse for å fokusere på finansiell åpenhet og arbeidsforholdene til journalister.

Jeg følte at jeg hadde lite å bidra med. I Sør Afrika eksponerte journalister korrupsjon uten frykt for fysiske represalier.

 

Jeg forklarte på hvilken måte Sør Afrika kunne oppleves som svært voldelig. Det har vært en god del politiske drap, og regjeringen vår og mange andre partier som sitter med makta, har vært fiendtlige innstilte mot journalister. Politiet, offentlige tiltalemakter og andre statlige organer har vist seg å jobbe for en korrupt elite. 

-Men av en eller annen grunn, virker det ikke som skurkene går etter journalistene, sa jeg

Claire rakk opp hånden og advarte meg. Det kan skje over natta, sa hun. Du må være på vakt.

Så feil kunne jeg ta. 

SABC 8

La oss spole seks måneder tilbake til midten av 2016.

Driftsleder på SABC, statskanalen vår, hadde utstedt ordre om å sensurere nyhetene. Dette innebar blant annet at SABC ikke kunne vise videoer av angrep på offentlig eiendom. 

Angrepene var en del av en storstilt sivil urolighet som bygget seg opp i Sør Afrika, av fattigdom, korrupsjon og en svak, raseorientert økonomi.

En kampanjegruppe som kalte seg for Righ2Know (Med rett til å vite) gikk ut i gatene for å protestere SABCs sensur.

SABC nektet sine journalister å dekke Right2Know sine protester. En rekke reportere protesterte mot denne avgjørelsen. De ble suspendert.

Åtte av disse journalistene ble kjent under navnet “ SABC 8.” De tok suspensjonssaken sin for arbeidsretten, og sensursaken for den konstitusjonelle retten.

Historien fikk stor oppmerksomhet blant vanlige folk, men journalistene fikk sparken.

 

De kom også under fysisk angrep.

Bare noen dager etter at jeg hadde hevdet i Oslo at sørafrikanske journalister ikke ble angrepet, ble den 32 år gamle Suna Venter skutt i ansiktet av et uidentifiserbart våpen, i det hun forlot en restaurant i Johannesburg.

Kirurgene måtte fjerne metallbiter fra ansiktet hennes.

Hun var en av de åtte journalistene. 

I løpet av de neste månedene, mottok Venter utallige trusler på telefonen sin. I følge familien hennes, ble leiligheten hennes stadig utsatt for innbrudd, bilbremsene hennes ble vandalisert, og bilhjulene stadig kuttet opp. Hun ble skutt, og kidnappet, bundet til et tre i naturreservatet Melville Koppies, mens gresset rundt henne ble tent på.

Hun døde siden av et ”knust-hjerte” syndrom.

Da kroppen hennes ble funnet den 29. juni, 2017, sa familien seg enig i at Venters hjerte hadde løpt løpsk, men de understreket at det antageligvis var på grunn av stresset relatert til mishandlingen og det pågående angrepet mot SABC. 

Hvit monopol på kapitalisme

 

Den samme dagen som Venter´s kropp ble funnet, samlet det seg en liten mobb utenfor huset til Peter Bruce, en velkjent nyhetsredaktør og spaltist. 

Mobben kalte seg for ”Svarte først, eiendom først” (BLF). På plakatene deres kunne man lese: ”Peter, du dreper sannheten”. ”Peter Bruce wa Hemba (Du lyver!).” ”Eiendom eller døden” og ”Peter Bruce propagandør av WMC.” 

Både denne episoden og forkortelsen WMC trenger en utdypelse.

Siden omtrent 2010, har sørafrikanske journalister undersøkt og rapportert om brødrene Tony, Ajay og Gupta og deres relasjon til president Jacob Zuma.

Gupta brødrene flyttet i sin tid til Sør Afrika fra India. De ble venner med Zuma, og ansatte to av barna hans, og en av konene hans (polygami er lovlig i Sør Afrika), og utvidet sitt nettverk av sørafrikanske selskaper i datateknologi, gruvedrift, media og mer. 

Snart begynte en økende grad av anklager om korrupsjon å melde seg. Gupta brødrene hadde visstnok påvirket ansettelsen av ministre til Zumas regjering. De hadde tilsidesatt administrasjonen og styrene av statlige eide selskaper, og krevd en skatt fra selskaper som søkte om statlige kontrakter. 

Nylig, rapporterte vi at Gupta-brødrene benyttet et nettverk av selskaper registrert i skatteparadis til å overføre penger de hadde mottatt fra bestikkelser fra statlige kontraktører, til å kjøpe et hus til en av Zumas koner. 

Etter å ha blitt eksponert for en mengde negative pressesaker, leide Gupta-brødrene inn det britiske selskapet Bell Pottinger for å jobbe for bedre egenomtale, og for å avlede folks sinne mot dem. 

Dette fikk katastrofale følger, etter at Offentlige Relasjoner og Kommunikasjonsorganisasjonen (PRCA) senere etterforsket og utviste Bell Pottinger, som siden ble nedlagt.

Et av PRCA´s avsløringer, var at Bell Pottingers arbeid for Gupta-brødrene uten tvil ville oppildne til rasekonflikter, og det var åpenbart også det som skjedde.

Knyttet til Gupta-brødrenes kampanje var en hær av falske sosiale medier-kontoer og hjemmesider som angrep journalister og aktivister. Journalister som Bruce ble karikert som rasister, som jobbet for å beskytte de hvites monopol på kapital, eller som nevnt tidligere ”WMC.” 

En av disse hjemmesidene titulerte seg som ”WMCleaks. ”De lot som om de avslørte hemmelige aksjoner og svertekampanjer rettet mot svarte, under forkledning av å være undersøkende journalistikk”, ”politiske transformasjonskampanjee” i regi av journalister og deres støtteorganisasjoner, i tillegg til de onde hensiktene til amaBhungane, Senter for undersøkende journliastikk, der jeg jobber.

De kalte oss for det fordomsfulle senteret for undersøkende journalistikk, og hevdet at min kollega Sam Sole er mistenkt for å være en tidligere apartheid spion, og at han dreper svarte.

Forresten, for opplysningshetens skyld: Han har aldri vært en spion, og han dreper ikke svarte. 

WMCL avsløringer benyttet flere sider med spalteplass på å svartmale seks navngitte journalister som den kalte for ”Media -kjøpt og betalt av WMC.” Disse inkluderte Bruce og Sam.

Slike angrep på journalisters omdømme har blitt normalt nå. For eksempel har en blogg som kaller seg for CorruptionWatchers, på same vis gått etter ”marionette” Clare Rewcastle Brown, for å rapportere om malaysisk korrupsjon.

Forfatterne og opphavsmennene bak WMCLeaks og CorruptionWatchers er anonyme. 

BLF versus amaBhungane

Etter protestene utenfor Bruce sitt hus, lovte BLF at de ikke ville arrangere flere protester hjemme hos andre journalister som de kalte for ”askaris.”

I Sør Afrika er ”askari” et provoserende uttrykk som ble brukt under apartheiden for de frihetsforkjempere som byttet side og ble en del av det undertrykkende regimet.

Journalistene, i tillegg til amaBhungane, gikk rettens vei, og vant fram et forbud som forbød BLF å bedrive videre trakassering og trusler. 

Ti dager senere, deltok min amaBhungane kollega Micah Reddy på et tvpanel der han diskuterte i lag med BLF leder Andile Mngxitama falske nyheter, og den siste avsløringen av et Gupta selskap. Vi døpte avsløringen og historiene #GuptaLeaks.

AmaBhungane har spilt en sentral rolle i avsløringene i #GuptaLeaks rapportene, og fremskaffet bevis om korrupsjon, oppkjøp av politiske tjenester og hvitvasking av penger

Et av funnene var at Guptas brødrene ved minst en anledning, hyrte inn Mngxitama for å skrive artikler som kritiserte andre journalister. Mngxitama nekter for dette.

For å beskrive hva som skjedde etter paneldebatten som min kollega Micah hadde med Mngxitama, skriver Micah: ”Like etter at jeg hadde forlatt studio, gikk jeg ut på gårdsplassen, der Mngxitamna sto omringet av fem menn og kvinner. Plutselig begynte de å plage meg, de gestikulerte i min retning, og skrek og anklaget meg for falske nyheter, og også andre ting, uten at jeg helt kunne tyde hva det var i all støyen og forvirringen. Oppførselen deres var imidlertid uten tvil truende.”

Mikah beskrev oppførselen til en av mennene: ”I det jeg var i ferd med å gå min vei, kom han og de som var med ham, løpende etter meg, og bannet… en av dem var særlig aggressiv (han hadde på seg en BLF-t-skjorte) og kom nær nok til at han fikk slengt ut et spark.”

Micah klarte å komme seg unna uten skader, men da han forsøkte å anmelde episoden til nærmeste polisstasjon, nektet offiserene å ta i mot anmeldelsen hans. 

Tre uker senere, arrangerte amaBhungane en offentlig diskusjon om ”Guptaavsløringene” som nå hadde blitt en nyhetssensasjon. Et dusin mennesker avbrøt seansen. De sang, ropte og fysisk truet tilskuerne. 

BLF´s Mngzitama var der igjen. Se videoen her: 

Senere uttalte også amaBhungane journalist Stefaans Brümmer seg om bråket: ”Det så ut som om de som skapte avbrytelsene var assosiert med Mngxitama. Jeg gikk ned til ham for å diskutere med ham om hvordan vi kunne beholde roen. Jeg la antageligvis en hånd på skulderen hans for å opprette kontakt. Jeg spurte han ikke om å stoppe idiotiet hans, (som Mngxitama har hevdet), men jeg spurte ham om han kunne være så snill å kontrollere folkene sine, eller noe lignende.

Mngxitama reiste seg, tok tak i meg med to hender, og forsøkte å dytte meg mot bakken, mens han skrek: Du kødder ikke med meg. En annen person kastet meg så i bakken.”

Igjen –ingen var alvorlig skadet.

Kort tid senere, ble BLF og Mngxitama dømt for forakt av den tidligere domsavgjørelsen. BLF fikk idømt en bot, og Mngxitama ble dømt til tre måneder i fengsel, selv om den siste dommen ble opphevet, etter forespørsel fra journalisten som sendte inn saken.

Dommeren utvidet den opprinnelige dommen til å gjelde beskyttelse fra BLF trakassering for alle journalister.

 

Avslørt

De siste månedene, har en nær venn av meg, undersøkende journalist Caryn Dolley, fra News24, skrevet en rekke artikler som beskriver en underverden av krig og vold på gatene i Cape Town.

Gjenger, og fotsoldatene deres, sloss mot hverandre for å få kontroll over nattklubbsikkerheten og antageligvis også da retten til å selge narkotika og tilgang til ulovlig økonomi. De møtes i skyggene av senior politikere og politi, overvåket av ulike spiongrupper, uoffisielle og offisielle. 

Etter at Caryn observerte og fotograferte et møte mellom en politiker og en implisert forretningsmann, e-mailet den sistnevnte henne: Jeg tror ikke jeg trenger å forklare noen hvem jeg møter og hvorfor! Jeg møter mange mennesker hele tiden. VIL DU GJERNE OGSÅ VITE HVEM DE ER? (sic).”

Han fulgte opp med den mer uhyggelige meldingen: ”VI HAR ØYNE OVER ALT (sic).” Vedlagt meldingen var et fotografi av Caryn idet hun bevitnet hans møte med en politiker.

Blant sine rapporter, beskriver Caryn hvordan organiserte kriminelle benytter våpensmugling fra politihvelv, tydeligvis ved hjelp av politiet selv. 

I august mottok hun en annen melding. Denne gangen anonym. Den sa: Ms. Doley. De.samme.våpnene.som.politiet.solgte.kommer.til.å.bli.brukt.mot.ditt.hode.på.jobb.eller.i.huset.ditt.eller.i.ditt.mors.hus.eller.mot.din.hund. (sic).”

Hva skjer nå?

Begynner Clare sin advarsel å gå i oppfyllelse?

Jeg tror ikke sørafrikansk journalistikk er halvparten så farlig å bedrive som på steder som Mexico, Somalia eller Russland, der journalister er under voldelige angrep.

Men hva hindrer oss fra å bli en av disse stedene? 

Jeg tror jeg har et par svar. Domstolene våre. Undersøkende journalister som konkurrerer om å grave fram den samme dritten, men som også støtter hverandre når det trengs. Velorganiserte sivile samfunnsgrupper. Og aller viktigst, tror jeg; en sterk befolkning som bygger oppunder og setter pris på sine journalister, og som har stirret et undertrykkende regime i senk før. 

Men jeg er ikke sikker på om dette er nok.

 

* Denne artikkelen er skrevet av Craig McKune, og er en del av et prosjekt "It happens overhight" finansiert av Fritt OrdCraig McKune er en undersøkende journalist ved  amaBhungane. I ovenstående artikkel representerer han kun seg selv.