Olje- og energidepartementet er åpne for å erstatte den årlige EITI-rapporteringen i Norge med andre tiltak. Tidligere ambassadør i Aserbajdsjan nyanserer bildet.
PWYP Norge ønsket innspill til hva som skal være veien videre med EITI i saken “Skal vi “legge ned” EITI I Norge?
For å få litt drahjelp til å starte en dialog spurte vi Jon Ramberg, nylig pensjonert utenrikstjenestemann med en fortid som journalist, om hva han mener. Ramberg har vært stasjonert i flere land, som Cape Town, Haag, Islamabad og Bonn, og var sist ambassadør i Baku 2007-2010 hvor ressursspørsmål sto sentralt.
Et par betraktninger fra Ramberg på spørsmålet om hva som kan være veien videre:
Nødvendig
EITI er et nødvendig første skritt mot åpenhet i petroleumsøkonomien i land med mangel på innsyn i denne. Mitt gamle tjenesteland Aserbajdsjan var og er et slikt land. Der har EITI gitt sivilsamfunnet etterlengtet og vederheftig informasjon om størrelsen på inntektsstrømmene fra de internasjonale olje- og gass-selskapene til myndighetene. Samtidig har EITIs trepartsmodell trukket inn frivillige organisasjoner som tidligere hadde lite av både myndighets- og selskapskontakt. Så viser det seg at Aserbajdsjanske myndigheter ikke ønsker eller er i stand til å leve opp til kravene som disse organisasjonene kan stille i dette samarbeidet. Landet, som har vært et forbilde i utarbeidelse av rapporter til EITI, er derfor foreløpig suspendert. Neste skritt kan være at det – dessverre, men ikke ufortjent – kastes ut av EITI.
Fra vegring til rapportering
Etter først å ha vegret seg mot å levere rapporter i henhold til EITI-kravene, har nå norske myndigheter gitt ut slike rapporter siden 2008. Vegringen ble forsvart med at den allerede eksisterende åpenheten om kapitalstrømmene i norsk petroleumsøkonomi gjorde slike rapporter unødvendige. Rapportene har da også kunnet bygge på tallmateriale som allerede fantes, og de har vist at pengestrømmene - fra selskapene og inn i statskassen – har vært like store. Slik sett kan man si at argumentasjonen for å sløyfe årlig rapportering er blitt styrket. Gjør man det, vil man imidlertid stå svakere i argumentasjonen overfor land som virkelig trenger EITI-rapportering. Aserbajdsjans argumentasjon under min tjenestegjøring der – hvorfor gjør dere det ikke selv, når dere anbefaler det så sterkt for andre? – gjorde unektelig inntrykk på norsk side og var vel medvirkende til beslutningen om å innføre EITI-rapportering fra Norge, som første OECD-land.
Når det er sagt – om EITI er et nødvendig skritt mot åpenhet i petroleums- (og annen ressurs-)økonomi, så er det på ingen måte tilstrekkelig. Når offentligheten får kjennskap til hvor mye penger det faktisk dreier seg om, vokser også sivilsamfunnets nysgjerrighet på hvordan disse brukes. Innsikt i pengebruken burde være et naturlig neste skritt i EITI, men vil kanskje innebære å “overbelaste” systemet både praktisk og politisk.
EITI inn under OGP?
Kanskje bør man da heller se på mulighetene innenfor et annet internasjonalt initiativ – Open Government Partnership (OPG). Her er agendaen bredere. Innenfor dette initiativet har man fra norsk side særlig vektlagt økt innsyn i offentlig informasjon og i nettopp petroleumsøkonomien. Også Aserbajdsjan er medlem av OPG, men har heller ikke her unngått kontroverser med sivilsamfunnet, som ser også dette initiativet som et redskap i arbeidet for økt åpenhet og demokrati. I en slik videre ramme kan både de forskjellige lands offentlighetslover – også Aserbajdsjan har en, med høye ambisjoner, fra 2005 - og tankene om “mainstreaming” av informasjon som alternativ til EITI bringes inn.