Propagandakrigen i Russland og Ukraina gjør det vanskelig for befolkningen å få tilgang til uavhengig informasjon og analyser.
Samtidig som konflikten mellom Russland og Ukraina pågår sitter 150 unge ledere i en gammel sovjetisk konferansebygning i skogen ved Goilitsyna utenfor Moskva. De diskuterer overraskende åpent og svært engasjert.
Gjennom to uker fra morgen til langt på kveld diskuterer de utfordringer i det russiske samfunnet, som har betydning for demokratiet, rettssystemet og menneskerettigheter.
Generalsekretær i PWYP Norge, Mona Thowsen, er invitert for å gi et innblikk i PWYP Norges erfaringer og perspektiver på hemmeligholdsmekanismene i olje, gass og gruveindustrien på seminaret ”Law, Politics, Economy and Mass Media” på Moscow School of Civic Education.
Institusjonen har i mer enn 20 år drevet demokratisk opplysningsarbeid i Russland, men frykter at de kan bli nedlagt på samme måte som uavhengige aviser allerede har blitt lagt ned.
Deltakerne forteller om en hverdag preget av fravær av muligheter til å føre en åpen og meningsfull debatt. Nettopp derfor er muligheten til å møte andre som man kan snakke åpent og fritt sammen med sjeldent, understreker deltakerne. Midt i konflikten mellom Russland og Ukraina gjør propagandakrigen andre viktige debatter og virkelighetsbeskrivelser svært vanskelig.
De unge lederne har ulike syn på hva som skjer og hvordan det påvirker dem.
Mellom nasjonalisme og nostalgi
Debattleder Boris Grozovskiy blir av en av deltakerne kalt ”the best economic journalist in Russia”.
- Russisk statskontrollert tv har en stor påvirkning på folk. Folk leser ikke lenger så mye aviser og bøker som de gjorde tidligere, men lever i dag i et spenn mellom nasjonalisme og nostalgi. Etter det masseorienterte opplysningsprosjektet fra Gorbatsjovtiden har det ikke vært et egentlig og koherent forsøk på å opplyse folk, sier Grozovskiy.
Han forklarer kontrollen som den russiske staten har over mediene i landet som et ”propagandavirus”.
- Dette propagandaviruset skader samfunnet. Folk er ikke lenger like kritiske og bruker ikke sine friheter i like store grad. Vi risikerer da at begreper som ytringsfrihet blir tomme fraser som folk ikke verdsetter. Statsparternalisme eller totemisme som vi ser i dag fungerer i fraværet av kritisk tenkning. Tv-bilder erstatter virkeligheten til de som ikke har utviklet kritisk tenkning i stor nok grad, fortsetter han.
Grozovskiy mener at den aktive propagandaen er blitt mye større, og at det er få alternativer. Han forklarer dette gjennom krisen i Ukraina hvor han mener at de ulike ordene som brukes i Ukraina påvirker meninger selv om de beskriver samme hendelse. Han mener at hvordan man omtaler mennesker, grupper og det som skjer påvirker folk.
- Vi kan også huske på at Hitler sa at folk vil tro mer på den store løgnen enn de små løgnene. Dess større løgnen er, dess lettere er det for folk å tro på den, sier Grozovskiy.
Propagandateknikker
Grozovskiy forklarer at det foregår en propagandakrig i media.
- Tv-debattene preges av en slags konkurranse mellom ulike ekstreme synspunkter. Begge de ekstreme meningene blir usannsynlige og fremstår som usanne. Folk ender opp med å tro på den mellomste meningen, sier Grozovskiy.
Han forteller videre at en annen propagandateknikk som brukes er å avvise og drukne en potensiell sannhet i konspirasjonsteorier. Sannheter kan da risikere å ikke bli trodd.
Er tv-propaganda effektivt?
Russiske Andrey Baitskiy er noe mer optimistisk med tanke på propagandakrigen som foregår. Han skriver for herremagasinet Esquire Russia, og forteller at herremagasinene er en av få publikasjoner hvor man fortsatt kan bidra med kritisk journalistikk i Russland.
En noe underlig kombinasjon synes han selv, fordi det er bare i et begrenset antall aviser det er mulig å skrive om korrupsjon.
- Det er umulig å si hvilken side som er mest skamløs av Russland og Ukraina. Når du har to ulike og skamløse propagandabilder får du i alle fall en viss spredning i ulike vinklinger i løpet av en dag. Når man sammenligner propagandaen er det ingen som kan si at noen jukser. De kjemper om seere eller lyttere. VI trenger større diversifisering og meninger, sier Baitskiy.
Han er uenig med Grozovskiy om hvorvidt folk tror på propagandaen. Han tror at det russiske folk er spesielt interessert i disse tingene, og mener at mange mennesker leser fascinerende og mange bøker i dette landet. Han mener at det finnes andre ideer som kommer inn i den intellektuelle horisont i tillegg til det vi ser og hører fra propagandamedia.
- Men klart, propagandaen er naturligvis mest effektiv i rurale strøk. I mange år fulgte ikke folk så mye med i media fordi ting fungerte litt bedre. Jeg tror også at propagandaen vi ser ikke er den helt ekstreme versjonen. Ekstreme versjoner vil jeg si er Nord-Korea eller tidligere Sovjetunionen, sier han.
Baitskiy får klapp for en litt optimistisk slutt på debatten.
Ikke så annerledes i Ukraina
Alexandra Azarkhina fra Ukraina har akkurat ferdigstilt en dobbel master i statsvitenskap fra Kiev University og Moscow State Univesity, men bor og arbeider nå i Ukraina. Hun jobber som journalist og skriver for to nettaviser.
Hun har alltid trodd at det ikke har eksistert propaganda i Ukraina, men nå har hun endret mening.
- Vi har hatt en informasjonskrig der myndighetene har forsøkt å beskytte oss mot russisk proaganda. Det som bekymrer meg er at Ukraina nå bruker de samme teknikkene som russerne bruker. Jeg trodde for eksempel aldri at Ukrainske myndigheter ville lage falske videoer, det ser vi dessverre flere eksempler av nå. Faren er at alle nyheter blir sett på som falske, forteller Azarkhina.
For Azarkhina er det spesielt interessant å delta på dette seminaret. Hun har gjennom disse dagene fått et inntrykk av at Russland organiserer en informasjonskrig mot Ukraina.
- Nå har Ukraina begynt med det samme som en beskyttelsesstrategi, sier hun.
Hun har oppdaget at hun selv er et offer i denne prosessen, selv om hun aldri har blitt sensurert. Hun blir ubevisst påvirket av maskineriet rundt seg.
- Jeg håper ikke at Ukrainske medier forbyr noe, slik som et par russiske kanaler nå er forbudt, sier hun.
SMS-kampanje for militæret
Den unge journalisten forteller at Ukrainere ikke synes at staten tilbyr det de skal, og at de derfor ikke liker å betale skatt.
- Akkurat nå betaler folk frivillige bidrag til militæret for å skape en hær. Ukraina har ikke egentlig noen hær. Til nå har folket samlet inn 12 millioner euro til denne hæren gjennom en sms-kampanje, avslutter Azarkhina.