Åpenhetsstandarden EITI (Extractive Industries Transparency Initiative) har flere og flere medlemsland, noe som er veldig positivt. Men mange steder dukker det opp utfordringer som truer standarden.
I EITI-landet Aserbajdsjan har det vært reaksjoner mot sivilsamfunnsgrupper som er kritiske til hemmelighold i utvinningsindustrien. Meldingene som kommer tyder ikke på totalt sammenbrudd eller nye lover, men om trusler og trakassering. Slike saker er en stor utfordring i EITI.
Les: ”HRW vil suspendere Aserbajdsjan fra EITI”
Suspensjon av Aserbajdsjan?
Spørsmålet akkurat nå er hvorvidt Aserbajdsjan skal suspenderes fra EITI eller ikke. Bakgrunnen for spørsmålet er hvordan vi kan beskytte sivilsamfunn som deltar i EITI.
EITI er basert på et trepartssamarbeid der sivilsamfunnsrepresentanter, myndigheter og selskaper kan ha et forum for samtaler, diskusjoner og forhandlinger om innsynskrav innenfor EITI-samarbeidet.
Men: Der hvor sivilsamfunnet blir kneblet svikter denne modellen. Internasjonalt må EITI finne ut hvordan EITI skal reagere.
Hvordan bør EITI reagere?
Problemstillingene er mange for dem som deltar i EITI-initiativet. Det er utviklet regler, krav, veiledninger, rutiner, prinsipper og kapasitetsbygging på hvordan land kan gjennomføre EITI. Likevel koker det ofte ned til at departementer og oljeselskaper ikke vil ha åpenhet. Men sivilsamfunn vil ha åpenhet. I autoritære regimer som Aserbajdsjan er dette selvsagt et stort problem.
Det er naturligvis alltid ulike mange meninger, hensyn og avveininger. Skal vi utelukke Aserbajdsjan under slike omstendigheter? I tilfelle, hva vil kriteriene for suspensjon være? Til forholdene er løst? Eller til sivilsamfunnet melder om at de ser fremdrift eller endring? Suspensjon inntil valideringskriterier er oppnådd enighet omkring? Som alltid i slike saker risikerer sivilsamfunnet samtidig å miste den eneste plattformen de har for en dialog om åpenhet i utvinningsindustrien. Ofte vil sivilsamfunn i Nord innta en tøffere linje enn sivilsamfunn i Sør i slike saker. Sivilsamfunn i Sør vil ofte derfor selv ønske å beholde en inngang til å ha en dialog i det hele tatt.
Etiopia og Uganda
I en tilsvarende sak om Etiopias medlemskap var oppfatningene delt i styret, og derfor ble Etiopia med i EITI som kandidatland. Saken vekket oppsikt fordi landet blir beskyldt for å kneble media og knuse aktivistgrupper. Sivilsamfunnet i Etiopia ønsket å kunne bruke en inngang for å snakke om åpenhet med sine ledere, samtidig som menneskerettighetsorganisasjoner fortalte om menneskerettighetsbrudd generelt i Etiopia.
Les: "Etiopia for status som kandidatland"
I Uganda har sivilsamfunnet kjempet for å få innført EITI i over 3 år, men foreløpig uten resultater. Ugandiske myndigheter argumenterte med at de først må få gjennom en ny finanslov i parlamentet, før de kunne gå videre i retning EITI. Sivilsamfunn i Uganda mente da at Finansloven ikke ville gi noen tilgang til offentlig informasjon. Loven la opp til at finansiell informasjon ville bli gitt til parlamentet. Men det er vanskelig å stole på at de vil videreformidle dette til offentligheten. Av den grunn droppet det norske bistandsprogrammet Olje for Utvikling en budsjettpost om EITI i samarbeidsavtalen med Uganda for 2014. De mente at de ikke kunne se en vilje til framdrift fra Uganda.
Sivilsamfunn i Uganda fryktet å miste et forum til å påvirke sine myndigheter. I mange andre land er EITI det eneste forumet sivilsamfunn har til å bli akseptert som en dialogpartner overfor myndigheter og selskaper.
Les: ”Skuffa over norske myndigheter”
Hvordan oppfattes dette utenfor EITI?
Sivilsamfunn i land i Nord vil nok ha et strengere syn på hva EITI bør gjøre i en slik situasjon, enn sivilsamfunn i Sør. Det kan det være mange grunner til.
I mange land er EITI ofte den eneste plattformen sivilsamfunn har for å ta opp spørsmål om åpenhet i utvinningsindustrien i sine land.
Så lenge land i Nord ikke ønsker å føre en politikk som automatisk krever at selskaper i utvinningsindustrien automatisk fremskaffer denne informasjonen, er sivilsamfunn overlatt til åpenhetsinitiativene fra EITI. Initiativene forsøker å finne praktiske løsninger i mangel på et internasjonalt regelverk. Samtidig forsøker flere av oljeselskapene som påstår at de støtter EITI å drepe de samme åpenhetsstandardene i lovs form.
Les: ”Oljeselskapene bruker advokater og lobbyister for å drepe åpenhetslov i USA”
PWYP Norge ønsker innspill på hvordan EITI bør reagere. Vi har i dag ti sivilsamfunnsrepresentanter i det internasjonale EITI-styret. I denne prosessen vil det være en rådføring hvor alle regionale innspill gjennomgås, før det utvikles posisjoner. Slik kan alle i fellesskap påvirke standardene og hvordan de gjennomføres. Det internasjonale sekretariatet må etter innspill rapportere tilbake på sine funn, og styret må ta stilling til dette i sine formuleringer.
Framskritt eller tilbakeskritt?
For å gjennomføre de nye EITI-standardene er det mange land som ikke vil være ”compliant”. Med den første runden av valideringen som kommer nå, vil en rekke land gå tilbake til å bli et ”kandidatland”. Flere land vil da tilhøre en større gruppe.
Framdrift i England og Tyskland
England har utfordringer med tanke på hemmelighold, og det er utfordringer med prosjektrapporteringen. Det er kommet forpliktelser for å arbeide med åpenhet om egentlige eiere. Sivilsamfunn i England ber sine myndigheter om å løfte arbeidet med egentlig eier i sine samtaler med andre land.
I oktober skal det være sivilsamfunnsmøte med tyske EITI. Styremedlemmer i andre land kan bli med og fortelle om hva som pågår i disse landene.
Her i Norge ble det utnevnt ny interessentgruppe i Statsråd før sommeren. Generalsekretær i PWYP Norge, Mona Thowsen, sitter i denne gruppen. PWYP Norge har sendt inn et posisjonsnotat til EITI. På ønskelisten fra sivilsamfunnet står blant annet kontraktsåpenhet, et digitalt og søkbart aksjonærregister og utvidet land-for-land rapportering.