Finansdepartementet har ikke fulgt opp Stortingets anmodning, så norske selskaper slipper å gi opplysninger fra skatteparadis.
Dette debattinnlegget er skrevet av Mona Thowsen, generalsekretær i PWYP Norge. Den sto på trykk i DN 23. mars 2017.
Norge innførte i 2013 «enkel» land-for-land rapportering for regnskapsformål. Hensikten er å synliggjøre potensiell korrupsjon i land som mottar skatteinntektene. Det oppnås ved at skattebetaler oppgir betalte skatter og avgifter til hvert enkelt land. Rapporten avlegges i full åpenhet.
Vi i PWYP Norge har analysert Statoils rapporter for regnskapsårene 2014 og 2015 og dokumentert svakheter ved forskriften.
Etter innføring av «enkel» land-for-land rapportering for regnskapsformål arbeidet sivilsamfunn og departement for å få på plass «utvidet» land-for-land rapportering (ULLR).
Hensikten er å synliggjøre potensiell skatteomgåelse i selskaper som betaler skattene.
Formålet oppnås ved at allerede reviderte regnskapstall for investeringer, produksjon, inntekter, kostnader og skatt oppgis for alle land. Rapporten avlegges i full åpenhet, og hovedtall bør inntas i noter til årsregnskapet.
Utvidet land-for-land rapportering er viktig, siden det er svært skadelig at:
- Samfunn taper skatteinntekter som skal finansiere fellesgoder
- Det er en konkurranseulempe for selskaper som ikke ønsker å benytte seg av slike teknikker.
- Oppbygging av finansielle muskler i skatteparadiser utenfor det åpne markedet ofte konverteres til politisk innflytelse der særinteresser beskyttes på bekostning av fellesskapets interesser.
Stortinget gjorde derfor et såkalt anmodningsvedtak 19. juni 2015 der målsettingen var «å synliggjøre uønsket skattetilpasning og sikre at relevante opplysninger knyttet til LLR rapporteringen fra datterselskaper og støttefunksjoner i tredjeland fremkommer i regnskapet».
Før jul fastsatte Finansdepartementet de hittil siste endringene i forskrift om land-for-land rapportering for regnskapsformål (LLR). Forskriften var imidlertid utformet slik at relevante opplysninger knyttet til LLR-rapporteringen fra datterselskaper og støttefunksjoner i tredjeland ikke fremkommer, altså det stikk motsatte av Stortingets anmodningsvedtak.
Etter forskriftens paragraf 5, tredje ledd, må det gis en del tilleggsopplysninger «uavhengig av betaling til myndigheter».
Problemet er at formuleringen «uavhengig av betaling til myndigheter» ikke er brukt også i paragraf 4, tredje ledd, som er det paragrafleddet som styrer på hvilke vilkår opplysningene i utvidet land-for-land rapportering skal gis. Der har Finansdepartementet brukt formuleringen «Når det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter», så skal selskapene gi disse opplysninger. På den måten «låses» plikten til å gi utvidede opplysninger til kun å gjelde land der selskaper har betalinger til myndighetene over 800.000 kroner.
Konsekvensen er at selskapene ikke behøver å gi opplysninger fra skatteparadiser, fordi betaling til slike steder vil være mindre enn 800.000 kroner. Det altså ikke selve grensen på 800.000 i seg selv som er problemet. Problemet er at kjerneopplysningene i land-for-land-rapporteringen ikke må gis «uavhengig av om det er plikt til å gi opplysninger om betalinger til myndigheter».
Stortinget kan gjøre forskriften vanntett ved at utvidede opplysninger må oppgis uavhengig av denne «materialitetsgrensen» og kreve at det er allerede reviderte regnskapstall som er kilden for tallene.
Først da vil relevante opplysninger knyttet til LLR-rapporteringen fra datterselskaper og støttefunksjoner i tredjeland fremkomme i regnskapet. Først da er det mulig å synliggjøre potensiell uønsket skattetilpasning. Først da er Stortingets målsetting oppnådd.
Les mer: Skatteparadisene er nå fullstendig beskyttet. Finansdepartementet bør spørres om hvorfor