Christian Zurita Rón (bilde) og Juan Carlos Calderón er to ecuadorianske journalister som skrev om korrupsjon og kapitalflukt i utvinningsindustrien. For det ble de dømt til å betale presidenten en million amerikanske dollar hver.
Boka om "storebroren" I august 2010 utkom boka, _El Gran Hermano_ ("Storebroren"), skrevet av de to gravejournalistene Juan Carlos Calderón og Christian Zurita Rón. Tittelen henspiller på Fabricio Correa, storebroren til presidenten i Ecuador, Rafael Correa. Boka er ikke oversatt til norsk. De to journalistene gjorde undersøkelser i rundt 11 byer, intervjuet over femti kilder og gikk gjennom over 5000 sider med dokumenter. Ved hjelp av advokater i Panama klarte de å dokumentere at Fabricio Correa misbrukte sin posisjon ved tildelingen av oljekontrakter og mottok betydelige gevinster fra selskapene gjennom stråselskaper i skatteparadiset Panama.
Saksøkt av presidenten
Etter utgivelsen av boka saksøkte presidenten selv, Rafael Correa, de to journalistene for 10 millioner amerikanske dollar for "æreskrenkelse". Dommen som nå foreligger og som sier at de skal betale 2 millioner i tillegg til saksomkostninger, er ruinerende for journalistene, og bidrar til at få, om noen, i fremtiden tør uttale seg kritisk om forvaltningen av naturressursene i Ecuador. Mange av organisasjonene i landet har allerede tilkjennegitt at de ikke tør å involvere seg politisk i saken.
Tilgang til informasjon som premiss for ytringsfrihet Mangel på åpenhet og innsynsmuligheter bl.a. i utvinningsselskapene og styringssystemene i landene utvinningen foregår, reiser viktige hindringer mot reell og demokratisk ytringsfrihet. Hindringene er av natur mindre synlige, men utgjør et vesentlig og dyptliggende problem for ytringsfriheten. President Rafael Correa påberopte seg selv som eneste vitne i saken, noe som indikerer at han føler seg sikker på å få medhold. Kostnadsmessige hensyn, og frykt for konsekvensene, er hindre for journalistene i å føre effektivt forsvar for domstolene.
Basert på erfaringene fra deltakerne i utdanningsprogrammet vårt, "TRACE", som i 2010-11 bestod av journalister, fagforeningsfolk og representanter fra sivilsamfunnsorganisasjoner i henholdsvis Ecuador, Bolivia og Nicaragua, har PWYP Norge dokumentert at det er svært vanskelig, og som regel umulig, å få tilgang til helt elementære opplysninger fra både myndigheter og selskaper om hvor store landenes naturressurser er, om årlig tilgang og avgang, hva selskapene har av fortjeneste, hvilke kostnader som er lagt inn i regnskapet, konsesjoner og konsesjonsvilkår, avtaleverk etc.
Brukte kunnskap fra TRACE
Christian var deltaker i programmet i 2010-11, og brukte blant annet kunnskap han hadde tilegnet seg herfra i sitt arbeid. TRACE setter fokus på mangelen på åpenhet i utvinningsindustrien og forsøker å styrke kunnskapen hos sivilsamfunnsorganiasasjoner, fagforeninger og journalister i å arbeide på området og å bruke nettverk for å støtte hverandres arbeid. Christian var også med på å gjøre undersøkelsen til rapporten, "Piping Profits", der vi kartla at de ti mektigste utvinningsselskapene i verden til sammen bruker over 6038 underselskaper og at over 1/3 er registrert i skatteparadiser. Under sin deltakelse i TRACE-programmet representerte Christian avisen han arbeider i, "El Universo". El Universo er også blitt saksøkt av presidenten i en annen sak som kommer opp i retten denne uken, og som antas å bli en nytt slag mot ytringsfriheten i Ecuador i en politisert rettsak.
Store inngrep, stor profitt Utvinning av og handel med ikke fornybare og begrensede naturressurser som olje, gass og mineraler forutsetter kostbare, og ofte risikofylte, kontroversielle og irreversible inngrep i naturen. Ofte er det de fattigste som bor i de områdene hvor det finnes naturressurser. "Utvinningsindustri påvirker lokalsamfunn dramatisk" samtidig, for fattige land er uttak av naturressurser kanskje den største kilden de har til å mobilisere egenkapital som kan reinvesteres i en bærekraftig utvikling og gi mennesker muligheter til å komme seg ut av fattigdom. Bistand og investeringer vil aldri komme opp i en slik størrelsesorden. 2/3 av verdens fattigste mennesker, om lag en milliard mennesker, bor i de mest ressursrike landene i verden . Likevel har naturressursene ikke har gitt dem et økonomisk grunnlag som har bidratt til å hjelpe dem ut av fattigdom.
Utvinningsindustrien er sett på som en av verdens mektigste, rikeste og mest lukkede industrier. Borgere har liten eller ingen mulighet til innsyn i hvordan selskapene forvalter ressursene og om landet får sine rettmessige inntekter. Mangel på internasjonal regulering har bidratt til at utvinningsindustrien i tiår har kunnet frarøve generasjoner av borgere i ressursrike utviklingsland det økonomiske grunnlaget som kunne ha bidratt i en samfunnsutvikling. Enorme økonomiske verdier genereres gjennom uttak i råvarelandet, men profitten ender ofte opp et annet sted. For hver dollar som investeres i utviklingsland så tar vi ti dollar tilbake. Reell og demokratisk debatt om forvaltningen av naturressursene forutsetter at det er effektiv og tilstrekkelig åpenhet omkring utvinningsindustrien. Nytten av ytringsfriheten er begrenset, hvis opplysningene som er avgjørende for en fruktbar debatt er utilgjengelige for opposisjonen eller en kritisk presse, eller når de som benytter seg av ytringsfriheten blir utsatt for ruinerende søksmål i et sterkt politisert rettsystem.
Hvor blir pengene av?
Over flere år har multinasjonale selskaper sikret seg økende innflytelse over rettigheter til utvinning av naturressursene i utviklingslandene. I land med svake demokratiske og administrative institusjoner, kombinert med stor makt til presidenten – ofte også til militæret, utgjør korrupsjon og uryddig samrøre mellom selskapene og statsledelsen erfaringsmessig et betydelig problem. Korrupte statsledere ønsker ikke innsyn i hvilke betalinger de mottar eller i hvilke sekretessejurisdiksjoner de bruker for å gjemme kapital. Utvinningsselskapene på sin side har anledning til å benytte seg av en rekke "sekretessemekanismer" (s. 12-26) som hindrer innsyn, og dermed tilgang til verdifull informasjon for dem myndigheter og utvinningsindustrien burde forvaltet ressursene på vegne av: de fattigste i de ressursrike landene. Til tross for at disse landene til dels er meget rike på naturressurser, har flere års utvinning gitt begrenset utslag på veksten i BNP pr innbygger. BNP er ofte 1/10 og lavere sammenlignet med BNP i eksempelvis Norge. I sum medfører dette at åpenhet og informasjonstilgang, som er grunnleggende forutsetninger for løsninger på fattigdomsproblemet, ikke er tilstede.
Oljeselskaper med beskyttelse under menneskeretten
Et enormt paradoks er at innsynshindringene forsterkes av _selskapenes_ menneskerettslige vern. Eksempelvis har norske oljeselskaper kan nå, i følge en dom i norsk Høyesterett, få menneskerettslig selvinkrimineringsvern, som hindrer at det offentlige skal få innsyn i regnskapsbøkene deres. Dette er ikke i samsvar med idé-grunnlaget bak FN-konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, samt konvensjonen om sivile og politiske rettigheter. Høyesterett har bestemt at selskapenes selvinkrimineringsvern hindrer tvungen utlevering av ”saldobalanse, spesifisert hovedbok og fullstendig reskontro til politiet.” Dette reiser interessante spørsmål ved fordeling av grunnleggende menneskerettigheter.Den historiske bakgrunnen for utviklingen av menneskerettighetene var de grufulle overgrepene under annen verdenskrig, nazistatens forfølgelse av jødene, og behovet for å beskytte individet. Det at menneskerettighetene skal beskytte oljeselskaper mot innsyn fra offentligheten virker uforståelig for vanlige mennesker i lys av den historiske intensjonen. Når beskyttelsen til selskapene videreføres til utviklingslandene blir de negative effektene mye mer framtredende.
Et annet spørsmål dreier seg om hva denne typen dommer fører til. Så langt har i alle fall menneskeretten ikke tilført effektive menneskerettigheter til de fattigste; eksempelvis ved å gi dem rett til innsyn i hvordan utvinningsselskapene forvalter de ressurser fattige stater har gitt dem tilgang til. Det er foruroligende å tenke på hva utviklingen av mer menneskerettigheter for de ressurssterke oljeselskapene vil bety over tid. Menneskeretten vil verken bli troverdig eller respektert av vanlige mennesker om denne utviklingen fortsetter. Et rettssystem som i utgangspunktet skal være rettferdig risikerer ufrivillig å bli den ressurssterke partens hjelper fordi det kun er én part som i praksis evner å få rett i et kostbart og kunnskapskrevende rettssystem, noe som i verste fall er destabiliserende for de enkelte statene hvis samfunnskontrakten mellom staten og individet blir skadelidende i prosessen
Arbeidet til PWYP i et nøtteskall
Spørsmålene de to journalistene og andre i PWYP stiller er:
_Hvor blir pengene av?_
_Hvor mye naturressurser er tatt ut_?
_Hvem har mottatt hvilke betalinger_?
_Hvor er selskapene registrert_?
_Hvor betaler selskapene skatt?_
_Hvilken reell aktivitet har de der_?
PWYP Norge mener at dette viser hva de som tør å si fra risikerer når de utfordrer udemokratiske myndigheter på åpenhet. Behandlingen er effektiv for å skremme andre til taushet. Vi tror at en lovfestet "utvidet land-for-land rapportering" kan redusere, men dessverre aldri helt fjerne, behovet for at enkeltmennesker må risikere livet eller ruinerende søksmål for å få frem informasjon om enkeltselskaper. Heldigvis er Christian mer forbannet over dommen, en knekket, selv om han har måttet forolde seg til en politisert retssak i over et år nå: -
_Det er absurd at dette skjer! Vi kan selvsagt ikke betale disse pengene og det er heller ikke den egentlige saken her. Saken er at vi her har en dom som sier at vi har begått noe vi ikke har begått. Vil vil kjempe til siste instans. Den siste instansen, i høyesterett vil finne sted i midten av august, sier Christian_ -
_Jeg tror ikke at det finne noen løsning på dette. Jeg ser ingen løsning noensteder. Ennå har ikke medias selvsensur begynt, men la oss se hva som skjer med saken til El Universo og hvordan mediene reagerer på dette._
_Vi kunne aldri ha produsert en rapport som Piping Profits selv i Ecuador og arbeidet slik vi gjorde sammen med dere. Dette søkmålet er en illustrasjon på hva som skjer når vi forsøker å gjøre noe fra innsiden av landet. Vi blir saksøkt av presidenten og media blir kneblet, sier Christian._
Se flere artikler om saken:
"Aftenposten.no: Journalister må betale 1 million dollar hver til president"
"Hegnar.no: Journalister dømt til å betale millioner for injurier"
"Wall Street Journal: Ecuador Court Orders Journalists To Pay President"
"El Universo: Dos milliones de dólares deben pagar autores de El Gran Hermano a Rafael"
"Video på YouTube hvor presidenten angriper media: Ataques a la prensa en Ecuador"
"BBC: Ecuador court upholds $40m Rafael Correa libel victory"