I Bolivia er det kommunevalg søndag 29. mars. Sivilsamfunn i Bolivia tror valgresultatet er avgjørende for hvilken åpenhet de vil få i landet.
– I oktober 2006 signerte Bolivia 44 oljekontrakter som ble publisert åpent på nettsidene til det statlige oljeselskapet. Men de var kun publisert i to måneder før de ble tatt ned. Vi hadde da lastet ned alle kontraktene på våre servere og studerte dem. På grunnlag av dette utviklet vi det til å bli oversiktskart som viste nøyaktig hvor de produserende områdene er.
Det forteller Raul Velasques, direktør i Fundación Jubileo, en boliviansk organisasjon som arbeider for at sivilsamfunn kan delta i en politisk, sosial og økonomisk utvikling av landet.
– I kontraktene sto det lengdegrader og breddegrader, men det var vanskelig for folk å forstå hvor utvinningen egentlig skjer. Vi engasjerte en ingeniør til å lage et interaktivt kart av våre data som kunne vise hvor disse områdene er, sier han.
– I dette interaktive kartet vil du ha ulike valg. I systemet kan du velge mellom hvilke kontrakter som eksisterer, hvor det er vernede områder og hvor det er nye områder. Man kan zoome inn og se hvilke områder som er reserverte. Man kan altså se både områder som allerede har kontrakter, og områder som enda ikke er omfattet av kontrakter. Man kan så klikke inn og identifisere en operatør. Det vil også være en lenke som sender deg direkte til selve kontrakten for området, beskriver Velasques.
Fra åpenhet til hemmelighold
– I produserende områder visste ikke folk hva myndighetene mottar av betalinger. I 2011 har vi hatt mye kontakt med sentrale myndigheter. Vi utviklet et system med åpenhet i skattebetalingene. Det er blitt publisert på en webside der man kan se betalingene per utvinningssted, hva de produserer, og prisen på hvert felt. I Tarija kunne vanlige folk gå på nettet og finne all denne informasjonen, forklarer lederen av organisasjonen.
Men med skifte av myndigheter i Bolivia var ikke åpenhet like ønsket. I 2012 skiftet myndighetene mening, og de ville ikke lenger ha denne informasjonen på sine nettsider. Den nye ministeren tok vekk hele systemet.
– Vår målsetting er at folk skal ha tilgang til denne typen informasjonen og derfor publiserte vi dette på våre egne nettsider. Det ideelle ville selvfølgelig være at det lå på myndighetenes egne nettsider, sier han.
– Fra 2012 har vi ikke hatt en egentlig relasjon eller dialog med myndighetene om denne åpenheten. Vi har nå informasjon med kart på våre nettsider om hvor produserende områder er, men vi trenger også mer informasjon fra myndighetene for å dele oppdatert og sentral informasjon. Produserende regioner får informasjonen fra sentrale myndigheter, men regionale myndigheter vil ikke gi oss den informasjonen vi ønsker, forklarer han.
– Derfor er det svært viktig for oss hvem som vinner valget. Hvis opposisjonen vinner antar vi at vi vil få denne informasjonen. Men dersom Evo Morales vinner antar vi at vi dessverre ikke får den, sukker han og trekker på skuldrene.
En varsellampe for nasjonalparkene
– Dette begynner å fortelle nøyaktig hva som skjer i Bolivia. I 2010 begynte myndighetene å reservere nye områder for sitt nasjonale oljeselskap. I et dekret laget de data for områdene. Vi har oversatt disse nummere til kart. I dette systemet kan man da finne hvilke områder som er reservert, forteller Velasques.
– Dersom man ønsker å vite hvorvidt dette påvirker urfolksområder eller ikke, så kan man velge ”vernede områder” i et filter. Da vil de områdene som er nasjonalparker legge seg som et lysegrønt område over der hvor man kan se at det også er kontrakter. Systemet fungerer som en alarm for hvor kontrakter kan komme i konflikt med vernede urfolksområder. Vår idé er å forsøke å begrense slike konflikter, sier han.
Strategiske naturressurser
– Myndighetene sier at naturressurser er strategiske for landet. Det får to konsekvenser: Den ene er at myndighetene bruker denne definisjonen for å hindre innsyn. Den andre konsekvensen er at myndighetene bruker dette til å forsvare at de kommer til å utvinne naturressurser i vernede naturområder, samme hva befolkningen sier. Dette vil ha både miljømessige- og sosiale konsekvenser for dem som bor der. Det vil særlig ramme urfolk som bor i områder hvor myndighetene vil utvinne naturressurser, sier Velasques.
Valgkamp og trusler
– Bolivia hadde i oktober 2014 et nasjonalt valg. Evo Morales fikk omkring 63 prosent av stemmene. Nå ønsker partiet å konsolidere denne makten på regionalt nivå. Fra januar og til nå har det vært valgkamp i Bolivia, forklarer Velasques.
For to uker siden viste visepresidenten i San Borja, Garcia Linera, sin desperasjon over lave regionale resultater. På en konferanse sa han at de regionene som ikke får partistøtte heller ikke vil få offentlige investeringer under programmet ”Bolivia cambia, Evo cumple”
– Der gir partier direkte makt til ordførere som har autonomi til å definere hva de vil gjøre, sier Velasques.
Talen til visepresidenten ble tatt opp av en tilhører og postet på Facebook. Det har blitt delt hundrevis av ganger.
Velasques forteller at president Morales har etablert tre kabelbaner i La Paz. De skal frakte byens innbyggere mellom fjellplatået El Alto, og byen som ligger lenger nede ved fjellfoten. Prosjektet vil koste 1,4 milliarder kroner, og Morales har lovet fem nye linjer. Presidenten har sagt at byen ikke vil få de siste fem linjene hvis han ikke vinner valget. Opposisjonen tror likevel ikke at Morales vil gjennomføre truslene sine.
Blir kartene brukt?
– Vi ønsker å lage en tellemekanisme for å se hvor mange som besøker dette systemet. Vi ønsker også å utvide systemet slik at det kan gi informasjon om fattigdom og ulikhet i området. Det ville vært interessant dersom systemet kan vise de områdene som nå er planlagt for utvinning sammen med informasjon om hvor mange som bor i området, samt informasjon om fattigdomsnivå, sier han.
Ukjent kontrakt med Russland
Det er én kontrakt organisasjonen gjerne skulle ha fått tak i. Det er en kontrakt for en blokk som kalles ”Azero”, og som omfatter den vernede nasjonalparken Iñao. Organisasjonen har likevel fått kjennskap til at denne kontrakten er skrevet med det nasjonale russiske oljeselskapet Gazprom og franske Total. Det finnes per i dag ingen lover som forplikter staten til å publisere kontrakten.
– Det offisielle argumentet er at kontrakten er godkjent av kongressen. Myndighetene sier at borgerne har valgt sine representanter i kongressen, og at det derfor bør være kongressmedlemmene som informerer den som søker innsyn om kontrakter. Men når du ber om innsyn til et kongressmedlem sier de at du må sende et brev. De svarer aldri, forteller Velasques.
I 2009 laget Bolivia en ny grunnlov som sier at de eneste som kan få kontrakter i Bolivia er det nasjonale oljeselskapet, eller ved assosiasjon med andre selskaper. Det nasjonale oljeselskapet utviklet en ny type kontrakter, og dette er en slik kontrakt. Innenfor disse nye kontraktene har de utviklet to typer perioder; en letefase og utvinningsfasen. For letefasen vil det kun være Gazprom som er involvert, for produksjonsfasen vil YPFB lage en SAM (”Sociedad Anonima Mixta” , altså et ”Limited Liability Company”), sammen med Gazprom. Grunnloven sier at YPFB ikke skal ha mindre enn 51 prosent, eller mer enn 60 prosent.
Staten mot urfolk?
Spørsmålet som oppstår når staten er en del av en slik kontrakt og har økonomiske interesser i den er: Hvem er det da som skal beskytte vernede naturområder mot miljøødeleggelser og beskytte urfolk mot overgrep?
Totalt har myndighetene nå reservert 98 områder for utvinning. Det finnes ingen lov som forplikter myndighetene til å være åpne om kontraktene de har inngått.
– Det er viktig å sammenlikne kontrakter på tvers av land regionalt og globalt. Særlig stabiliseringsklausuler er viktige. Det tillater oss å se hvilke mekanismer som er gode for selskapet og hvilke som er gode for landet. Slik jeg ser det finnes det ingen kontakter som regulerer miljøspørsmål, det refereres kun til vage miljølover, sier Velasques.
Han forteller at ukjente eiere ikke anses som et stort problem i Bolivia fordi det er staten som eier alt.
– Før nasjonaliseringen hadde vi to parter vi kunne presse på, både et privat selskap og staten. Nå har vi kun staten, og staten vil ikke gi oss informasjon, sier han.
Påbudt å stemme ved valg
Edén García er journalist som skriver om energisektoren. Han rister på hodet over selve valgsystemet i Bolivia.
– I Bolivia er det påbudt å stemme ved valg. Dersom man ikke stemmer får man ikke det dokumentet som viser at man har stemt. Da kan man for eksempel ikke gjøre transaksjoner i banken eller kjøpe bensin. Det å stemme i Bolivia er altså ikke en frivillig sak. Det er påbudt. Hvis man stemmer blankt vil stemmen automatisk gå til det partiet som allerede får mest stemmer, og bli tatt til inntekt for dette. Dersom man vil vise at man ikke er fornøyd med noen politiske partier i Bolivia må man stemme på alle for på den måten å ”annulere” at stemmen din blir tatt til inntekt for noe du ikke vil. Det er et underlig system, og det er grunn til å spørre om dette virkelig er et demokratisk system.
García skulle gjerne hatt informasjon om kontraktene som er inngått. I mellomtiden planlegger han å være tidlig ute ved stemmelokalet for å stemme slik at han fortsatt kan gå i banken.